Gå til hovedinnhold

127 HOURS - Kinotur



Helt siden jeg hørte om mannen som skar av seg armen for å komme seg løs etter at den ene armen hans satt fast under en stein har jeg vært fascinert av historien, og tenkt mye på det. Og da jeg hørte at historien var blitt en film var det aldri tvil, denne filmen skulle jeg se.

Men er jeg fornøyd? Likte jeg det jeg så?

For det første; musikken var altfor høy og stressende i begynnelsen av filmen, og ja jeg skjønner hvorfor, men likevel, jeg likte det ikke.
For det andre; denne filmen trigget klaustrofobien min, og jeg kjente at jeg ble svimmel flere ganger mens jeg satt i kinosalen. Å sitte fast i en fjellsprekk, med den ene armen ødelagt under en stor stein må være helt jævlig!
For det tredje; Den scenen der han faktisk skjærer av seg armen og det er blod overalt er helt grusom.

Sa jeg for mye nå? Nei det gjorde jeg ikke, for det er jo det filmen handler om, og "alle" som skal se den vet at hovedpersonen sitter fast under en stein og at han må skjære av seg armen for å overleve. På slutten måtte jeg felle noen tårer, og da er konklusjonen - god film!

Kommentarer

  1. Jeg har vurdert om jeg skulle se denne filmen, men etter din oppsummering står jeg over. Både fordi jeg strever med klaustrofobi og ikke minst fordi jeg ikke tåler å se blod.

    SvarSlett
  2. Så et program om denne mannen - og da også om den selvsamme filmen. Tror jeg fikk nok informasjon gjennom å se det programmet. Litt av en historie, men om jeg vil se den. Tja, tror kanskje ikke det.

    SvarSlett
  3. Denne SKULLE jeg se, nå hopper jeg over den og venter til den kommer på DVD. Orker ikke å se på en so skjærer av seg armen, og i hvertfall ikke når jeg vet at det er en sann historie.

    Men på DVD vet du, da kan jeg spole og skru ned lyden :-D

    SvarSlett
  4. "som" skulle det stå, og ikke "so"... Mangler "m'en" på PC'en sjøh :-)

    SvarSlett
  5. Det å vite at det er en sann historie gjør hele filmen sterk ihvertfall. Nå føler jeg at jeg har skremt dere vekk fra den, og det var jo ikke meninga.....

    SvarSlett
  6. Du har ikke skremt meg, bare advart meg :-) Og det er veldig bra!!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam