Samisk identitetsjakt - Publisert i Altaposten 20. mai 2011
På en samisk boplass i Åsele i Sverige bor den unge kvinnen Njenna. Hun er vilt forelsket i Aante Naahkese, en sterk ung mann som har spesielle evner. Noen sier at han kan forandre seg til en stor fugl. Andre sier at han kan ganne, og Njenna merker kraften hans. De to unge er tiltrukket av hverandre, og selv om det stadig kommer flere og flere svensker til lappskattelandet der de bor, ser fremtiden lys ut. Men så blir Njenna voldtatt. Av en stor svensk mann, som kort tid etter voldtekten blir funnet død. Helt klart drept, men ikke av folk, men av noe annet. Aante Naahkese tar avstand fra Njenna, ja han kaster kniven mellom seg og henne, og sier med det at for ham er hun død. Njenna rømmer, og med voldtektsmannens barn i magen forlater hun familien og lappskattelandet.
Vi følger Njenna og hennes etterkommere fra 1861 og frem til vår tid. På turisthotellet i Karasjok sitter det i 2002 en svensk kvinne og føler seg død. Hun har funnet noen gamle skobånd i en kommode hos moren, og det har brakt henne til Finnmark. Hun har alltid skjønt at familien har skjult noe for henne, og har bestandig følt seg utenfor både det svenske og det samiske samfunnet. Hun hadde et håp om at hun ville finne det hun søkte etter i Karasjok, men møtene med den samiske kulturen gjør at hun føler seg mer alene, mer død enn noen gang før.
Persongalleriet er omfattende, og vi følger fire generasjoner kvinner med menn, barn og barnebarn. Det er korte kapitler og det kan virke som om vi kastes litt planløst frem og tilbake mellom generasjonene, og det blir veldig rotete. Men det er ikke bare negative ting i denne boka. Det er vakre beskrivelser av landskap og mennesker. Språket er nydelig, og det passer svært godt til fortellingen og landskapene historiene utspiller seg. Likevel er det for mange svakheter til at dette kunne bli en god leseopplevelse.
Noen av de valgene oversetteren har tatt virker svært merkelig. Hvorfor bruker hun skohøy der hun kan bruke sennagress? Og hvorfor kaller hun gammer for kåter? Og er det ikke noiader vi har i Norge, ikke nåejtier?
Den stadige vekslinga på hva hun kaller moren sin er utrolig irriterende. Noen ganger er det mamma, noen ganger er det Karin, men når hun i samme avsnitt bruker både mamma og Karin blir det store rom for misforståelser. Det kaller jeg dårlig håndverk og slurv!
Annica Wennström har skrevet mange bøker sammen med andre, men dette er første gang hun skriver en bok alene. Hun er journalist og bor i Stockholm.
Terningkast 3
Jeg leser boka akkurat nå, og sitter med flere av de samme tankene som du har gitt uttrykk for her. Det skal bli spennende å se hva jeg synes når den er helt ferdiglest også.
SvarSlettJa, det blir spennende. Det er ikke mange som har lest boka, så jeg skal følge med og se hva du mener!
SvarSlettEr det noen her som har lest originalversjonen, den svenske?
SvarSlettJeg holder på med denne boka nå, liker den godt og syns historien er bra - men har tenkt samme tankene som du. Var såpass irritert på måten persongalleriet er lagt frem på at jeg måtte legge fra meg boka og sjekke på nette hva andre syns om den. Jeg prøver å se på familietreet mens jeg leser men føler meg ofte forvirret... Syns og det blir merkelig når fortellerpersonen som ikke aner så mye om sin samiske bakgrunn plutselig bruker ordet johk.....
SvarSlettSynd at slikt ødelegger noe so kunne vært en nydelig leseropplevelse....