Gå til hovedinnhold

Annabel Pitcher : Søsteren min på peishylla – Cappelen Damm, 203 sider



 Skillingsvise - Publisert i Altaposten 18. juli 2011

Forlaget skriver at denne boka er beregnet for ungdom fra 12 til 16 år, jeg mener at den passer for alle, men helst fra 12 år og oppover, for dette er sterke saker! Det er Jamie på ti år som forteller om hvordan han og familien har det etter at Rosie ble offer for tilfeldig terror.

”Søsteren min Rose bor på peishylla. Eller – litt av henne bor der. Tre av fingrene hennes, den høyre albuen og en kneskål ligger på en kirkegård i London. Mamma og pappa kranglet noe voldsomt da politiet fant ti biter av liket. Mamma ville ha en grav å gå til. Pappa ville kremere henne og spre asken over havet.”

Slik begynner denne fortellingen hvor vi følger en familie som holder på å gå til grunne i sorg. Det er fem år siden Rosie ble drept i en terroraksjon i London. Hele familien; Jamie, fem år, Rosie og tvillingsøsteren Jasmine som var  ti år samt moren og faren var i en park i London og hadde det fint. Slik vanlige familier kan ha det fint. Litt krangling og litt irritasjon. Men de var sammen og de var fem. Så smalt bombene og Rosie var borte.

Nå har mamma flyttet sammen med en mann hun ble kjent med i støttegruppa for terrorofre. Og pappa drikker hver kveld og klarer ikke å gå på jobb lengre. Dessuten hater han muslimer. Jasmine har farget håret rosa og sluttet å spise. Og Jamie har ingen venner. Veldig sørgelig altså. Bedre blir det ikke når den lille familien flytter fra London til Ambleside, og Jamie får en venninne; den muslimske jenta Sunya. Jamie liker Sunya, men han blir ødelagt av den dårlige samvittigheten han får når han er sammen med henne.

Faren drikker like mye som før. Han klarer ikke å spre asken i urnen, og han snakker til den som om det var Rosie selv som sto på peishylla. Han setter kakestykker foran urnen, og han sovner om kveldene med bildet fra barnehagen på magen, det bildet der Rosies føtter hadde satt spor.

Samtidig lever Jamie og Jasmine i sine egne private mareritt. Jamie blir mobbet på den nye skolen og Jasmine blir tynnere og tynnere, men det er det ingen andre enn Jamie som ser.

Jamie har en katt som heter Roger. Forholdet mellom den ensomme gutten og katten er nydelig skildret. Nydelig er også det sterke båndet som oppstår mellom Jamie og Jasmine. Hvordan de tar vare på hverandre og passer på hverandre, uten at det på noen måte virker kleint eller unaturlig.

Denne boka er veldig god! Den beskriver en gutts opplevelse av sorg og ensomhet på en usentimental og direkte måte, selv om jeg da boka var slutt gråt så mye at jeg trodde hodeputa skulle ødelegges for alltid!  Et lite tips til deg som skal lese den er å anskaffe deg rikelige mengder med kleenex – når boka nærmer seg slutten kan det hende du får bruk for det.

Terningkast 5



Kommentarer

  1. For en fantastisk bokanmeldelse!!!! Denne boka må jeg lese!

    SvarSlett
  2. Tusen takk! Og ja, boka må leses.

    SvarSlett
  3. Ah, denne har jeg ventet lenge pàa!! :) Fikk helt gaasehud og akutt lyst til aa lese den paa nytt :)

    SvarSlett
  4. Tusen takk elikken :-) I dag hadde jeg besøk av ei jente på 13 år, jeg ga henne denne boka + noen av de andre ungdomsbøkene jeg har anmeldt i det siste. Blir spennende å høre hva en så ung leser mener om boka.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...