Gå til hovedinnhold

Kjersti Annesdatter Skomsvold : Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg - Lydbok, 3 timer og 55 minutt


En søt og trist liten bok

Kjersti Annesdatter Skomsvold debuterte i 2009 med denne romanen som handler om den svært gamle Mathea Martinsen fra Oslo. Mathea vet at hun snart skal dø, og plutselig får hun panikk. Hun har nemlig satt svært få spor etter seg, og hun vil at noen skal huske at hun har levd. Dermed setter Mathea i gang med å prøve å sette spor. 

Da jeg begynte å høre denne boka trodde jeg at Mathea skulle gjøre store drastiske ting for å forsøke å få andre mennesker til å huske at det hadde levd et menneske som het Mathea Martinsen. Men det var veldig lite dramatikk i det hun utførte, og de fleste av oss gjør slike bragder hver dag. Men det betyr ikke at det ikke var stort for hovedpersonen vår!

Hun har levd et så anonymt og tilbaketrukket liv, at ingen kjenner henne, og hun kjenner ingen! Så bare det å hilse på et annet menneske er stort for henne, og det er det hun starter med. 

Boka er fryktelig trist, men ikke på en tåredryppende måte. Men boka beskriver en virkelighet som mange opplever i sin hverdag - det sitter mange ensomme eldre rundt omkring og føler seg uynlig. Eldre menneser som må lese dødsannonser for å se om de finner navnet sitt der, og som føler glede hver dag fordi akkurat deres navn ikke står der, og akkurat det er det eneste beviset de har på at de fortsatt er i live. 

Andre bloggere som har lest og skrevet om boka:


Det er sikkert flere der ute som har blogget om boka, men jeg setter strek her. De fleste elsket den, og det er jo flott. Forfatteren fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 2009 for akkurat denne boka. Vel fortjent!

Kommentarer

  1. Jeg har lest mange fine omtaler om denne, nå inkludert din, men har holdt meg unna. Tror rett og slett den er for trist for meg
    , slik stille tristhet er ofte mye verre en de tåredryppende.

    Ble litt fristet nå, av dine vene ord, og når jeg så hvor kort den var - så kanskje, selv om psyken garantert ikke er sterk nok for Skomsvold.

    SvarSlett
  2. Denne tåler du Ingalill! Helt sikkert, for selv om den er trist, så er den også fin. Skulle kanskje ha sagt noe om oppleser - holdt på å bli tullat de første tredve minuttene, for det går så saaaakte, og hver setning tar ett minutt, og det er som å være på teateret og høre en monolog. Men så venner man seg til det, og etterhvert så passer det godt til boka.

    SvarSlett
  3. Denne boka opplevde jeg som deprimerende på en humoristisk måte, og Ingalill... du skal ikke være skeptisk til å lese denne.

    Solgunn: Jeg digger deg og bloggen din: http://beatelill.blogspot.com/2011/07/finnmarksanbefalinger.html

    SvarSlett
  4. Jeg falt også helt for denne lille boken. Den var trist, men på en veldig stillferdig og fin måte.

    Jeg anbefalte den på jobb og det var flere som også fant ut at dette var en meget god debutant.

    SvarSlett
  5. Ok da,
    hvis jeg snubler over lydboka!

    SvarSlett
  6. Enig med deg Solgunn, dette er en veldig fin bok, men på en trist måte, uten at en blir deprimert.

    Sv: Ja, endelig fikk du lest (eller rettere sagt) hørt den :-)

    SvarSlett
  7. Beatelill: Digger deg og :-), tusen takk!

    Astridterese: Ja, hun er en veldig god debutant, skal bli spennende å følge med henne videre.

    Ingalill: Yepp - du snubler nok snart over den, sikkert ikke så mye utlånt på biblio...

    Groskro: Følte meg nesten helt ute siden nesten "alle andre" hadde fått denne med seg, men nå har jeg også - Yippi!

    SvarSlett
  8. Eg er også einig i dette. Mathea er ei dame som gjorde inntrykk på meg. Også liker eg den distanserte måten Skomsvold skildrer det triste på, det blir prega av ein lun humor, istadenfor det tragiske og dystre.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam