Gå til hovedinnhold

Téa Obreht : Tigerens kone – Schibsted, 332 sider




Enormt fortellertalent - Publisert i Altaposten 11. mai 2012

Tea Obreht ble født i Beograd i 1985 og flyttet til USA tolv år gammel. The New Yorker har utnevnt henne til en av de beste skjønnlitterære forfatterne under førti, og hun ble inkludert i National Book Foundations liste over fem forfattere under trettifem. Tigerens kone er hennes debutroman og den ble utgitt i USA i 2011 og er nylig og nydelig oversatt til norsk av Marius Middelthon.

Tigerens kone er en slektsroman og på en litt kronglete måte også en krigsroman, men mest er boka en hyllest til kjærligheten mellom en bestefar og hans barnebarn.

Vi er i et av landene på Balkan. Hvilket blir aldri sagt. Historien starter i nåtiden. Den unge legen Natalia og hennes kollega Zóra er på vei til et barnhjem på andre siden av grensen. Mens de står i kø for å passere grensen får Natalia en telefon med beskjed om at bestefaren er død. Han døde på et sykehus på andre siden, den siden hun er på tur til. Ingen visste hva han gjorde der, eller hvorfor han hadde bestemt seg for å reise akkurat dit.

Natalia var sterkt knyttet til bestefaren og hennes første og sterkeste minne om ham var fra den zoologiske hagen. Hver søndag gikk Natalia og bestefaren dit for å se på tigeren. Bestefarens mest verdifulle eiendel var jungelboken. Han hadde et slitt og gulnet eksemplar som han alltid bar med seg, og som ingen andre fikk bla i, selv ikke Natalia.

Bestefaren var også lege og han underviste legestudenter helt til uroen på Balkan eskalerte på begynnelsen av 1990 tallet. Han var gift med en fra den andre siden, og dermed var han selv også en mistenkt. Han mistet retten til å undervise på universitetet og han mistet sin privatpraksis.

Noen dager etter at familien har fått vite at bestefaren er død kommer en ny sjokkbeskjed. Det er kun kroppen hans som er kommet hjem, ingen av klærne hans, eller hans personlige eiendeler er sendt fra sykehuset der han døde.  For bestemoren er dette en katastrofe. Hun tror at sjelen til alle som dør vandrer rundt i verden i førti dager før den vender hjem. Men for at sjelen skal finne veien hjem må den ha de kjæreste tingene å rettlede seg. Og hvordan skal ektemanne finne veien hjem når jungelboken, brillene og pengeboken er borte? Natalia er ikke så langt unna sykehuset der bestefaren døde, og hun drar på leting etter eiendelene hans.

Parallelt med denne historien følger vi to andre hovedhistorier som er fascinerende og spennende – hver på sin måte. Vi får historien om tigeren som rømte fra zoologisk hage under andre verdenskrig og hvordan den beleiret et lite tettsted oppe i fjellene. Innsnirklet i den første kommer historien om bestefarens møter med mannen som ikke kunne dø.  Alt veves i hverandre på en mesterlig måte, og de siste to hundre sidene var like spennende som en velskrevet thriller.  Anbefales – uten forbehold!

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Denne kjøpte jeg til påske, men har ikke fått lest den enda. Gleder meg!

    SvarSlett
  2. Jeg og har hørt mye bra om denne, selv om døde besteforeldre ikke er blant favorittemnene.
    - forresten plukket jeg med meg den om det hemmelige blomsterspråket fra biblioteket idag. Lydboka.
    , og jeg som hadde bestemt meg for ALDRI å lese den.
    Ufattelig hvor påvirket man blir av alle disse omtalene.

    SvarSlett
  3. Takk for strålende omtale!! Boka er allerede på vei til postkassa, og jeg gleder meg STORT!

    SvarSlett
  4. knirk : Og jeg gleder meg til å se hva du syns om boka.

    Ingalill : Og jeg gleder meg til å se hva du syns om blomsterboka!

    Berit : Og tusen takk!!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...