Gå til hovedinnhold

Lene Kaaberbøl : Villheks - Ildprøven : Samlaget, 146 sider




Spennende fantasyroman for barn - Publisert i Altaposten 13. november

Danske Lene Kaaberbøl er en av mine favorittforfattere, og jeg gleder meg over at hun er så produktiv! Hun skriver fantasyserier for barn og ungdom og krimbøker og krimserier for voksne. Nå er hun ute med første bok i en ny serie beregnet på barn – Villheks.

Det handler om Clara som tror at hun er en helt vanlig jente. Men så kommer det en stor svart katt hjem til henne. Katten klorer henne mellom øynene, og kort tid etter blir Clara syk. Hun får høy feber og hele tiden hører hun en stemme inni seg som sier ”min”. Clara skjønner at det er kattens stemme, og hun blir redd og forteller mora hva som har skjedd. Mora forstår at Clara er i fare og kjører henne ut på landet. Der får Clara for første gang hilse på tanten sin, Isa, og hun får vite en hemmelighet. Tante Isa er en villheks og det er Clara også. Den svarte katten har merket henne. Nå må Clara lære seg hva det vil si å være en villheks og tanke Isa skal være hennes heksemester.

Når man er en villheks kan man kommunisere med dyr og annet levende som finnes i naturen og man skal kunne hjelpe og redde skapninger som trenger det. De fleste villhekser er snille, men det finnes noen som er skikkelig slemme, og en slik slem villheks, Kimæra forsøker å fange Clara. Det skal bli en kamp på liv og død.

Kaaberbøl skuffet ikke! Selv om denne romanen ikke på noen måte bryter nytt land i fantasysjangeren skriver hun godt og spennende.

I Ildprøven finnes de klassiske motsetninger mellom det gode og det onde,  det er natur mot kultur og her er det til og med en parallell verden - villveiene.

Budskapet i boka er at det er viktig å ta vare på og vise omsorg for dyr og mennesker, og det er viktig å være tøff, selv når du føler deg svak.

Serien utgis på både nynorsk og bokmål. Jeg har lest bokmålsutgaven.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Jeg er veldig enig med deg i at Kaaberbøl skriver gode fortellinger, Solgunn. Selv leste jeg boken i vår og jeg likte det jeg leste, men jeg tror nok terningen min ville landet på et litt lavere tall.

    Historien var kanskje ikke var så original, der mener jeg Kaaberbøl gjorde det bedre med "Skammarens dotter". men den var fengende..

    Kanskje jeg skal driste meg til å forsøke meg på en Kaaberbøl krim også. Jeg er litt i krimmodus om dagen, en sjanger jeg ikke er så bevandret i.

    SvarSlett
  2. Hei Mari! Skammarens dotter er bare helt fabelaktig! Jeg hørte hele skammarserien på lydbok, og det var skikkelig fint! Jeg liker godt krimbøkene til Kaaberbøl fordi hun ikke skriver så grusomt (du skjønner sikkert hva jeg mener :-) ). Det er spennende og velskrevet men ikke marerittaktig - heldigvis!

    SvarSlett
  3. Jepp! Kaaberbøl skuffer ikke.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...