Cecilie Enger : Mors gaver : Lydbokforlaget , 5 timer og 50 minutter

Å gi en gave blir aldri det samme igjen, og da jeg hørte cd 1 og cd 2 angret jeg på gaver jeg hadde gitt. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å gi de gavene, men fordi det tilsynelatende er en slags enighet om at en gave aldri bare er en gave – og det har jeg alltid trodd og alltid levd etter. Så nå har jeg fundert og evaluert og etter å ha hørt hele lydboka angrer jeg ikke så mye, men jeg håper at de jeg noen gang har gitt en gave ikke følte seg bundet eller hemmet eller låst eller skyldbetynget eller noe av det gruelige man vissnok kan føle når man får en gave.

Så var det sagt. Og vi kan se litt på boka – som var nydelig og kjempefin og som fortjener all skryt den har fått.

Cecilie Engers har skrevet en varm og fin historie om sin familie, og moren spesielt, der julegavelistene moren skrev har vært stikkordene og så har forfatteren mimret og husket og spekulert litt omkring hele familiens historie. Moren har nå Alzheimer og hun er på sykehjem der hennes eldste datter, Cecilie besøker henne ofte. Moren er etter hvert blitt svært dårlig og hun har det fælt. Hun kjenner ikke igjen de nærmeste og hun oppfører seg paranoid. Vi får være med på noen av disse besøkene, de rusker opp i gaveoppramsingen fra 1960 og 1970 tallet og gjør historien sterkere og bedre.

Forfatteren har klart det kunststykket å fortelle en ærlig historie om sin fortid, sin barndom, ungdom og foreldrenes uenighet og besteforeldrenes kjærlighet og gammeltantes sykdom uten skam. Selv om foreldrene var uenige, og diskusjonene dem imellom var politisk så var det likevel mye varme og kjærlighet og ikke minst respekt i forholdet – både mellom foreldrene og mellom foreldre og barn.

Noen har sammenlignet denne boka med en annen bok som kom i høst; Rydde ut av Helene Uri, en bok jeg leste da den kom ut, og jeg likte Mors gaver mye bedre. Jeg ser at tematikken i bøkene gir grunnlag for sammenligning, det handler om mor. I Uris bok, en mor som dør i boka, i Engers bok; en mor som er  fysisk tilstede, men likevel borte. I begge bøkene er det fysiske gjenstander og ting og minner som blir trukket frem, men i Uris bok ser jeg mest snobberiet og skammen og i Engers bok ser jeg kjærligheten og respekten.

Det er forfatteren selv som leser og det gjør hun på en utmerket måte.