Stefan Spjut : Stallo : Oktober, 536 sider

Publisert i Altaposten 5. mars 2014

Kriminalroman med fantasyelementer

Året er 1978, det er sommer et sted nord i Sverige, og en mor og hennes lille sønn skal tilbringe noen uker på en avsidesliggende hytte. Myggen svermer, skogen er tett og høy. En natt når moren går ut i et nødvendig ærend, kolliderer hun med en flaggermus, og flaggermusa dør.  Om morgenen kaster gutten flaggermusa inn i skogen. De drar for å bade og  når de kommer tilbake ligger den døde flaggermusa i kjøleskapet. – Det er noen som tuller med oss, sier mora. Gutten setter seg ved vinduet og får øye på en hare. Han holder den under oppsikt, den sitter helt stille og ser mot gutten. Så kommer det en rev. Både gutten og mora tror at haren vil stikke av, og at reven vil prøve å fange haren – slik er jo naturen. Men reven lusker bort til haren, som fremdeles sitter og ser på gutten og også reven setter seg ned, og ser på gutten i vinduet. Samme kveld blir gutten hentet av et stort troll, og mora blir ikke trodd når hun forteller hva som har skjedd. Selv om de tekniske undersøkelsene viste at det hadde vært et stort vesen både i skogen og rett på yttersiden hytta var det ingen som festet lit til den skrekkslagne moras forklaring. Det finnes jo ikke troll?  

Stalloer og småskrømt

Vi hopper 26 år fremover i tid, til 2004. På en avsidesliggende gård i nærheten av Jokkmokk begynner noe å komme ut av kontroll. Til å begynne med får vi ikke vite hva. Men de som bor i hovedhuset blir plaget av mye støy og bråk og hver natt blir bilene deres snudd opp ned. Det snakkes om at ”De store” er urolige. Plutselig er skogsområdet rundt Jokkmokk forandret til et åsted der svære stalloer, småskrømt og dyr som forandrer seg til mennesker dukker opp og tar maka over menneskesinn. Og så forsvinner en ny liten gutt. Politiet har lite å stille opp med, men ei småforsoffen dame fra Kiruna og hennes familie skal komme til å spille en stor rolle i denne saken.

For lang

Det svenske hverdagslivet kommer tett på, det samme gjør naturbeskrivelsene av et svensk landskap. Det er sprekt av Spjut å trekke inn Stalloer i en kriminalroman, og jeg mener at romanen er like mye en fantasyroman som en kriminalroman. Det går sakte fremover, mye saktere enn hva jeg liker i slike typer romaner, og sideantallet kunne i hvert fall vært redusert med en tredjedel.  Romanen er spennende og til dels troverdig, men jeg liker best litteratur der jeg kommer inn under huden på i hvert fall noen av personene. I Stallo er det mange mennesker, noen troll, en rev, en hare og mange ulike mus som spiller viktige roller. Men vi berører bare overflata, og blir ikke skikkelig kjent med noen av dem. Det kommer heller ingen forklaringer på hvorfor trollene, ”De store”,  havnet i Jokkmokk og hvorfor de spesielle familiene som steller for dem føler at de må fortsette å gjøre det.

Når Karl Ove Knausgård siteres på omslaget med at Stallo er ”En fantastisk roman”, og the grand old man i NRK´s litteraturseksjon Leif Ekle mener at dette er noe av det beste han har lest i hele sitt liv, når det gjelder krim vel å merke, blir jo fallhøyden svimlende. Jeg mener at jeg har lest bedre både i krim og fantasysjangeren, men jeg anbefaler likevel Stallo, og syns det er spesielt artig med bøker der handlingen er lagt til nærområdet.

Terningkast 5