Ulla-Lena Lundberg : Is : Heinesen forlag, 400 sider

Dobbeltnominert til Nordisk råds litteraturpris 2013

Når både Finland og Åland velger å nominere samme bok til den prestisjefulle Nordisk råds litteraturpris vitner det om kvalitet. Og kvalitet kan være et nøkkelord som beskriver denne praktfulle boka der vi blir kjent med en liten prestefamilie og mange av de andre menneskene som er bosatt på de små øyene en halv dagsreise fra Åbo.

”Den som har sett forandringen i et landskap når en båt kommer inn i synsfeltet, kan aldri være med på at ett enkelt menneskeliv er uten betydning.”

Den allvitende fortellerstemmen fører leseren gjennom boka, kun avbrutt av Post-Antons betraktninger om det man kanskje ikke snakker om, det usynlige, de døde, de som døde for tusenvis av år siden, de som veileder den som lar seg veilede og er åpen for slikt.”

Den unge, glade og elskelige presten Petter Kummel har fått seg jobb på den ytterste nakne øy, der det kun finnes en kirke og en prestebolig. Menigheten hans er spredt rundt omkring på mange små øyer, og selv om det er forblåst og værhardt er Petter lykkelig over at andre verdenskrig akkurat er over og at han har klart å få seg en kone, og at de har fått et nydelig lite barn, den ett år gamle Sanna. Prestefruen er av et annet slag enn mannen. Hun er streng og sint, og kjefter og maser på lille Sanna. Hun vil ikke gi barnet oppmerksomhet, da blir hun bare ufordragelig. Og alltid er det hun selv som må gjøre alt, alt, alt, og hun føler at det ikke finnes noen ende på alle pliktene hun har. Alltid er det fullt på prestegården, for alle vil ta en prat med den hyggelige presten. Alle vil ha en bit av ham.

”Prestefruen elsker sin mann. Kjærlighet mellom unge ektefeller er ikke noe uvanlig, men gløden i prestefruens bryst er noe annet. Det er vanskelig å holde den innenfor ribbena og hindre at den slår ut som en sveiseflamme og svir øyenbryn og hår på alt som kommer i veien, legger beslag på tiden hans og på den plassen som rettmessig er hennes.”

Dagene og månedene går fremover i rolig takt, og hadde det ikke vært for det helt usedvanlige språket ville jeg kanskje ha sagt at det var en kjedelig roman. Men språket til Ulla-Lena Lundberg er usedvanlig rikt og hver gang jeg la romanen fra meg var det som om boka ropte etter meg. Historien smøg seg under huden og etterlot meg alt annet enn upåvirket.

Det bygges opp mot en katastrofe, naturen er lunefull og isen er usikker. Hvem er det vi mister og hvordan vil det påvirke lokalsamfunnet og de som er igjen?

Jeg er jo en følelsesklump, og jeg lever meg inn i og med bøkene, så når spenningen ble utløst med svaret på hvem som forulykket – ja, da gråt jeg så mye at jeg angret på at jeg leste ferdig før jobb. Ikke bare det, jeg var også helt ubrukelig de første timene på arbeid, jeg ville bare snakke med kollegaene mine og forsikre meg om at ingen av de skulle lese Is, slik at jeg kunne gjenfortelle hele romanen og fortelle hvor trist jeg var.

Ulla-Lena Lundberg viser at hun har stor innsikt i menneskesinnet, og hennes måte å beskrive mellommenneskelige relasjoner på er helt spesiell. Hun lar den allvitende fortellerstemmen runge over de små øyene og så får hver av oss som leser dømme og vurdere selv. Men Ulla-Lena gir oss ingen fasit – den sitter vi med selv.