Oppsummering av mitt kvinne/mann prosjekt 2013

Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke har skrevet oppsummering på mitt telleprosjekt, så nå er det virkelig på tide at gjør akkurat det!

Det ble lest 6 bøker og skrevet 10 bloggposter om temaet – og resultatet er ganske skremmende.

Det var helt tilfeldig at det ble et slikt prosjekt. Men alt begynte med professor Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk fra 2004. Jeg visste ikke hvem Hagen var, og tenkte at en liten bok om litteraturkritikk kan jo ikke skade å lese. Etter det første kapitlet la jeg merke til at det bare var menn professoren henviste til, enten det var snakk om andre litteraturteoretikere, forfattere eller personer i bøker. Dermed begynte jeg å telle. Resultatet fra Erik Bjerck Hagens bok om Litteraturkritikk var sjokkerende ujevnt : menn 249 – kvinner 33.  

Den andre boka jeg valgte var Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larsen. Der leste jeg bare første del, ca. halvparten – og resultatet ble: menn 76 – kvinner 5.

På scenen i ditt eget liv av Else Barratt-Due ble tredje bok. En bok som handler om hvordan du skal formidle et budskap og trives foran publikum. Selv med kvinnelig forfatter ble resultatet nedslående; menn 22 – kvinner 5.

Den fjerde boka jeg valgte var Språk og Oppmerksomhet av Toril Moi. Dette er et essay i Aschehougs serie Stemmer. Stemmer skal være en arena for dagens samfunnsspørsmål og i 2013 – 100 år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge kom det ut 12 bøker i serien, fra 12 ulike kvinnestemmer. Forhåpningene om at kvinnene skulle vinne denne gangen var ikke bare store, jeg var sikker. Dessverre tok jeg feil – enda en gang. Det ble 16 menn og 13 kvinner.

Den neste boka var jeg også ganske sikker på kom det til å bli en sikker vinner for kvinnene. Forfatteren er Kathrine Aspaas og tema var Raushet.  Men farsken også! Der ble resultatet menn 126 og kvinner 46.  Jeg ble minnet om hvorfor det er viktig å gjøre lesere oppmerksom på overvekten av menn brukt som referanse og eksempler i bøker. Fordi hvem man trekker frem i en bok sier noe om hvem vi lytter til, hvem vi husker på, hvem vi fokuserer på og hvem vi fortsetter å lytte til.

Den siste boka jeg leste var Anita Andersen Sterk – Håndbok for jenter. Her var jeg  igjen helt sikker på at kvinnene ville være i flertall, se bare på tittelen. Men neida – det var ikke mange å telle, 8 til sammen, og resultatet; menn 5, kvinner 3.

Oppsummeringen viser at både kvinner og menn refererer oftest til menn: 

Erik Bjerck Hagen :                          Kvinner 33                        Menn 249

Erik Bertrand Larsen:                       Kvinner 5                        Menn 76

Else Barratt-Due:                              Kvinner 5                        Menn 22

Toril Moi:                                         Kvinner 13                        Menn 16

Kathrine Aspaas:                              Kvinner 46                        Menn 126

Anita Andersen                                Kvinner 3                        Menn 5

Sånn litt på siden og litt på kanten og likevel midt i kikkertsiktet av det jeg nå har konkludert med tar jeg med Vigdis Hjorts sine uttalelser på Kritikerseminaret på Lillehammer 2014:

“Jeg var på Dagsnytt 18 med Bjerck Hagen for 5-6 år siden. To menn var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bjerck Hagen sa vel rett ut at kvinner skriver dårligere enn menn. Jeg avviste det, for kvinner er jo på høyden på alle andre områder. Men det gutta produserer ligger nærmere opp til det som anses som gjengs kvalitetskrav. Noen ville si at det ikke er smigrende for mennene. Disharmoni burde belønnes. Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen. Det må være kritikkens og resepsjonens oppgave å utvikle følsomhet for kvinnenes uttrykk i stedet for at kvinnene må nærme seg gjengs oppfatning om hva som er god litteratur.

Jeg har kjent på det selv; må jeg skrive som visse menn for å nå gjennom? Jeg har klart meg, men jeg hadde trengt mer klapp på skulderen når det var vanskeligst. Det som er marginalt trenger støtte. De som er i startgropa trenger oppmuntring, og tenkt å få møte noen som skjønner hva som skal til for at de skal klare å løfte tekstene sine! Jon Fosse fikk oppmuntring for å begynne med dramatikk. Resepsjonen er enormt viktig for den litterære samtalen.”  - referert av Merete Røsvik Granlund. Her er lenken til referatet av samtalen mellom Vigdis Hjorth og Invild Bræin.     

Og i Bok – Bilag til Dagbladet 19. Mai 2014, på side 14 er det et intervju med Josefine Klougart. I ingressen står det ”Josefine Klougart omtales som en dansk, litterær stjerne. Enkelte mener 28-åringen skriver som en 50 år gammel mann.” – Og jeg spør meg selv – Hvorfor er det så bra, og er det derfor hun er nominert til Nordisk råds litteraturpris for tredje gang; fordi femti år gamle menn kjenner seg igjen i hennes måte å skrive på?

Journalist Trude Ringheim stiller følgende spørsmål til Josefine: - du er blitt sammenlignet med en middelaldrende mann. Hvorfor?

Josefine Klougart : - Det er visst noe med mitt språk som man har funnet litt gammeldags, eller i hvert fall ”stort”. Og så er det kanskje dessverre også noe som ligger i vår kultur, tanken om at eksistensielle romaner med en viss filosofisk dybde og mange hundre sider, skulle være en slags maskulin skrift. Det har jo tradisjonelt sett vært et mannsyrke, dette å arbeide med skjønnlitteratur. Det er tross alt ikke så mye mer enn 100 år siden kvinnene fikk stemmerett, det skal man minne seg selv om, at det fortsatt er kamp.” Og med disse kloke ord fra Josefine Klougart avslutter jeg mitt kvinne/mann prosjekt 2013.