Jorun Thørring : Mørketid – 347 sider, Aschehoug

Lite troverdig

Dette er Jorun Thørrings tredje roman med politietterforsker Aslak Eira som hovedperson.

På Fredheim, en nedlagt internatskole på fastlandssiden av Tromsø, en gang drevet av Samemisjonen, finner 3 ungdommer et lik skjult i en gammel varmtvannsbereder. Eira og hans kollegaer ved politistasjonen i Tromsø begynner å lete etter savnede personer, og saken blir slått opp i den lokale pressen. En kvinne, tidligere narkoman og prostituert, nå selger av gatemagasinet Virkelig tar kontakt med Eira og vil fortelle han om hva som skjedde på Fredheim for mange år siden. Eira har ikke tid til å høre, og ber kvinnen ta kontakt med ham i morgen. Så skjer boka første ”hvor dum er det mulig å bli øyeblikk”, nemlig når kvinnen bestemmer seg for å oppsøke alle sine tidlige plageånder på Fredheim for å fortelle at hun skal gå til politiet i morgen for å avsløre alt hun vet om hva som skjedde på internatskolen for mange år siden. Når forfattere behandler sine karakterer på en slik måte som Thørring her gjør får jeg tilløp til skunk. Vi er ikke kommet langt ut i romanen, og dessuten står det på baksiden, så jeg avslører ikke for mye, men altså, bare noen sider ut i romanen er den narkomane kvinnen drept. Så da har vi to lik. Et gammelt og et nytt. Men det kommer flere, og jeg fikk også flere ”Hvor dum er det mulig å bli øyeblikk” – og da tenker jeg spesielt på hovedpersonen, den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han eier jo ikke intuisjon, og handler som om han går i en evig bomullssfære. Djisus! Og språket er dårlig, skrivefeilene opptrer like tett som mygga på Finnmarksvidda om sommeren og setninger med dobbeltbetydning finnes det mange av.

Men nå skal jeg slutte å være så slem, for boka var ikke helt forferdelig heller. Den var delvis spennende, hvis man klarer å se bort fra at den ikke er helt troverdig, og at etterforskerne gjør en elendig jobb. At mye av handlingen foregår på en nedlagt internatskole er interessant, og det gir en fin påminnelse på de overgrepene som ble gjort, både av staten og enkelte ansatte. I Finnmark og Troms måtte mange barn og ungdom vokse opp på internatskoler og selv om det har kommet både statlige unnskyldinger og erstatninger gjør det ikke noe at det kommer påminnelser til de av oss som var så heldige at vi slapp å bo der. Synd derfor språkvasking og et troverdig plott er mangelvare.

Ps1: De første sidene var best. Når Jorun Thørring beskriver den mugne og råtne kjelleren der ungdommene finner liket, gjør hun det så godt at jeg kjenner luka helt til Alta.

Ps2: Vigdis  Hjorth har oppfordret kritikerne til å si litt om hvor de selv er i forhold til den romanen de anmelder. Dette kan selvfølgelig tolkes og gjøres på mange måter. Jeg velger å gjøre det ved å fortelle at jeg leste denne boka, der handlingen foregår i et vinterlig Tromsø, på årets varmeste dag. Vi hadde i 32 grader i Alta denne dagen. Så er nå det også sagt!