Gå til hovedinnhold

Maren Uthaug : Sånn ble det : Bastion, 222 sider



Publisert i Altaposten 8. januar 2015



Sterk bok om kulturmiks

Mange finnmarkinger kjenner Maren Uthaug fra satirebøkene; Det er gøy å være same, Same shit og Mens vi venter på sola. Maren er oppvokst i Kautokeino og i Danmark og i dag bor hun i København der hun er fast tegneseriespaltisk i riksavisen Politiken. Sånn ble det er hennes første roman.

Hovedpersonen er Risten som vokser opp i en dysfunksjonell familie med mor, far og bestemor. De bor i Finnmark, mora er samisk, faren fra Østlandet og på loftet bor det en Àhkku som lærer Risten å være redd for de underjordiske. Det er lite kjærlighet mellom foreldrene og når Risten er syv år flytter hun og faren til Danmark sammen med Grethe, en kvinne faren ser som sin redning vekk fra Sameland. I Danmark blir Risten omdøpt til Kirsten, og hun får ikke ha noen kontakt med sine samiske aner. Grethe er glad i sin nye stedatter som hun nærmest kveler med feilplassert omsorg, og faren er veik og unnfallen og lar Grethe bestemme.

Sølv beskytter mot de underjordiske

Risten er livredd. Hun er vokst opp med myter og sagn som har gitt henne fasiten på hva som beskytter mot de underjordiske, og plutselig blir beskyttelsen tatt fra henne. Grethe tar Àhkkus sølvring som har hengt over senga hennes, ikke for å stjele den, men for å passe på den slik at Risten kan få den når hun blir gammel nok. Den unge jenta kan verken sove eller slappe av lengre. Hun føler at hun er et lett offer for de onde med svarte klær og skarpe tenner, de bestemoren hadde fortalt om, de som kom og hentet uskyldige barn hvis sølvet ikke beskyttet.

Men heldigvis har hun Niels, en ung båtflyktning fra Vietnam som Grethe er fostermor for. Niels visste ingenting om hvordan han kunne beskytte seg mot det onde, og Risten måtte lære ham opp i de kvenske bønnene til Læstadius, og sammen gikk barna rundt i huset og stjal sølv.

Vi følger Risten fra hun vokser opp i Indre Finnmark, blir flyttet til Danmark og til hun som voksen reiser tilbake til hjemstedet. Det er mye trist i Ristens familie, men språket er så distansert at det aldri blir en påtrengende tristhet, mer en slags konstatering. Det samiske blir langt fra skjønnmalt, kanskje det motsatte, og det må være greit. Det er en roman som har noe å lære oss om barnets perspektiv, om hvor ensomt og skummelt det kan være når det ikke finnes noen voksne som ser hvem du er.

Jeg likte boka veldig godt. Den har spennende og overraskende hendelser, den har en spesielt perspektiv og språket er godt. Historien skifter stadig mellom fortid og nåtid, noe som gjør at fortidens spøkelser stadig blir mer tydelige og fortidens hemmeligheter plutselig er avslørt.

Gå ikke glipp av denne!

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Flott omtale, denne boken fikk jeg lyst å lese :)

    SvarSlett
  2. Denne leste jeg før jul og likte den veldig godt. Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren før men jeg skal definitivt få med meg flere av bøkene hennes.Håper flere får øynene opp for denne boken. Ha en fin kveld:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei - de andre bøkene er satire/tegnebøker, veldig morsomme og med et skrått blikk på samer og kvinner (for det meste).

      Slett
  3. Din samelitteraturpusher! (eh, kultumikspusher?)
    Jeg har følelesen av at jeg leser svært mye same/nordnorsk/finnmarklitt, eller jeg leser ihvertfall om det, egentlig mer enn det er naturlig, og mer enn jeg leser østen/trønderbøker, tror jeg, muligens fordi ikke alle trønderbøker handler om trøndelag, muligens sier jeg dette bare for å unnskyld at jeg ikke vet, og tillerlesingen, og det er jo sant at jeg leser svært mye østlandsk, som jeg bare tenker på som norsk.

    Navnet høres forresten svært kjent ut. Kan hun ha skrevet en ungdomsbok av året. Jeg hadde ment å lese ei bok som het Juni, juli, august, for BBnomineringsfristen, men fikk ikke tid og leverte den tilbake. Var det henne? Eller er Uthaug et svært utbredt navn. Uansett, god omtale, jeg er overbevist, noterer i lufta og leter på biblioteket.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å ja, vil veldig gjerne være samelitteraturpusher! Det er ikke så mange av oss, så det er en fin ting å være syns jeg. Maren Uthaug har ikke skrevet prosa før, men satirebøker med tegninger og korte tekster. Let på biblioteket og oppdater når du har lest. Med ditt lesetempo kan det jo bli fortere enn jeg aner.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...