Publisert i Altaposten 8. desember 2015
”Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om
nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi
har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men
lar det ligge der og tørke til underlige former.”
Det er melankolien over en tapt liv som slår
sterkest ut i Arvolas siste bok. Hun har tatt utgangspunkt i egen oppvekst og
barndomsminner i arbeidet med denne boka, og spesielt er det minnene om faren
og deres samvær som blir viktig.
Mye av stemningen minner meg om Åsa Linderborgs
fantastiske roman, Meg eier ingen som ble utgitt i 2008. Der forteller
Linderborg om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker.
Åsa Linderborg var glad i faren sin, Ingeborg
Arvola var også det. Hun flytter til Tromsø, senere Oslo, langt fra Neiden og Øst-Finnmark,
men hun er ofte på besøk hos faren. Da hun som voksen opplever at farens
alkoholmisbruk setter hennes egne sønner i fare bestemmer hun seg for å ikke la
sønnene sine treffe ham mer. Hun tenker tilbake på episoder som gikk bra, men som
kunne endt ille. Slik som når
babyen lå i vugga og bestefaren rugget så hardt at gutten falt på gulvet, men
bestefaren oppdaget det ikke fordi han var så full. Eller når han ramlet ned
fra verandaen med den lille babyen i armene. Ingeborg vil ikke lenger reise
nordover på besøk til faren, hun vil ikke utsette seg selv og barna for dette.
En av de tristeste historiene er telefonsamtalen
der Ingeborg nylig har fått vite at faren er død, og hun tenker tilbake på den
siste samtalen de to hadde. Det var 18 dager og fire timer siden hun ringte til
ham og fortalte at de ikke kom til å komme til Finnmark denne sommeren. Men hun
visste ikke at det lå en sparkebukse i størrelse 92 på spisebordet i stua hans.
Det fikk hun først se når hun reiste hjem i begravelsen.
Arvola skriver frem tydelige bilder, det er mye
vemod, men også mange fantastiske historier om en pappa som var sterk, og modig
og flink til å fiske. En pappa som hentet juletre til de på Arvolaneset, selv
om det var så kaldt at det kunne ha endt riktig ille. En pappa som ønsket å
være sammen med dattera si, ikke alltid edru - som oftest ikke edru, men
likevel til stede.
Anbefales!
Terningkast 6
Jeg kjenner at innlegget ditt om boken virkelig grep meg, Solgunn. Da kan jeg jo bare forestille hvordan Ingeborg Arvolas beretning kan komme til å påvirke meg. Dette er en bok jeg vil forsøke å få med meg før vi er for langt ut i januar 2016 :)
SvarSlettHåper du leser og liker, og så bra at du nevnte den som lesning til bokbloggprisen. Denne vil bli nominert fra meg - det er helt sikkert!
SlettDenne hørtes fin ut - og mye tristere enn alle andre fedrebøker jeg har lest i år (larsens og ullmanns). Leser jeg ei bok til om far, blir det Arvola, selv om jeg tror den er for trist for meg, men trodde Linderborg var for trist for meg også, men det var den jo ikke, eller kanskje var det nettopp det den var. Nydelig den boka. Arghh, jeg lovet meg selv at jeg nå var ferdig med fedrene....
SvarSlettNeida - fedrene blir man aldri ferdig med, og den er ikke så fryktelig trist, egentlig. Men veldig fin, det er den!
Slett