Publisert i Altaposten 21. desember 2015
Ikke bare for trekkhundmiljøet
Hvordan får du et godt forhold til hunden din?
Spørsmålet er stilt mange ganger og svarene har vært nesten like mange. Også blant
verdens beste hundekjørere er det ulike teknikker og metoder for å få frem det
beste i hunden.
Frilansjournalisten Inger Ellen Eftervand Orvin
har intervjuet 30 dyktige hundekjørere som har delt erfaringer og kompetanse,
og fortalt om sine beste lederhunder. Alle har hatt lederhunder det har vært
umulig å glemme. Erfarne ringrever som Ralph Johannesen, Ketil Reitan,
Elisabeth Edland, Roger Dahl, Jeff King, Sven Engholm og Harald Tunheim er
blant bidragsyterne.
Vi får lese om treningsmetoder og smarte triks.
Enkelte historier er rørende, slik som Kjell Brennoddens siste farvel med Mira,
mens enkelte historier er nesten utrolige. Den svenske hundekjøreren Taisto
Torneus hadde en meget nært og spesielt forhold til en hund han aldri glemmer. DarDar
kom til kennelen hans i 1981, og var den raskeste og smarteste hunden han noen
gang har hatt. DarDar tok dobbeltkommandoer, og Taisto kunne si ”Først går vi
rett frem, så tar vi til venstre”, og DarDar gjorde det. Ikke akkurat
dagligdags, verken i Sverige på 1980 – tallet, eller i Norge i dag.
Positiv forsterkning
Positiv forsterkning er en metode som er blitt
mer og mer brukt i trekkhundmiljøene de siste årene, og en av mange som bruker
det aktivt i dag er Johanne Sundby. Hun er professor i samfunnsmedisin og har
kjørt både Finnmarksløpet 500 og Femund 400 flere ganger.
Også Robert Sørlie syns at positiv forsterkning
er viktig. Han mener at mange lederhunder blir ødelagte fordi de tuktes for
hardt. - Det er ikke hyggelig å samarbeide med en hund som jobber fordi den er
redd deg.” sier han i boka.
Kvaliteten og intensiteten på historiene
varierer en del. Noen beskriver dramatiske hendelser på en tam måte, mens andre
får en nerve inn i hverdagslige situasjoner. Ofte er det hundekjørerens egne
uttrykksmåter som kommer frem i teksten, noe som er lett å se for de av oss som
har fulgt hundekjørermiljøet noen år.
Det hadde ikke gjort noe om boka var
korrekturlest av en med lokalkunnskap om Alta og Finnmark. Det er noen
stavefeil på både hundekjørernavn og stedsnavn. Det er bagateller, men det blir
som is i rubben for lokalkjente. Det blir et stort pluss for mange flotte bilder,
men jeg skulle ønske forfatteren hadde tilført mer spenst og energi der det
trengtes. Min lederhund er likevel blitt en interessant og lærerik bok for de
som liker hunder og hundekjøring.
Terningkast 4
Sikkert en bra bok for de spesielt interesserte. Har lest mange bøker om hunder gjennom tidene, og glemmer aldri "Kazan, ulvehunden" fra mine barneår. Godt nytt år til deg!
SvarSlettHeisann! Kan ikke huske å ha lest Kazan, ulvehunden, men har også lest mange bøker om hunder - alltid :) Godt nytt år til deg også!
SlettJeg er en ivrig forkjemper for mer hundegreier og hundebøker på blogg, så ble derfor ekstra glad da jeg så det var hundebok. Hundebøker basert på positiv forsterkning er mye hyggeligere enn ulve/alfab/flokkbøker, som jeg alltid har innbilt meg var det gjengse i trekkhundmiljøet (som i flere jaktmiljøer). Hyggelig å ta feil. Ei bok jeg godt slumpe til å lese!
SvarSlettJeg er også en ivrig hundebokforkjemper - alle skulle ha blogget om gode hundebøker - alltid! Er også enig med deg i at å lese bøker som kjører på med ulve/alfahann og der taktikken er å kue hunder til lydighet ikke er noe særlig. Passer ikke mine hunder i hvert fall. Blir ærlig talt kvalm når jeg ser hundeeiere som ikke har andre markeringsmuligheter enn de man ALDRI skal bruke.
Slett