Nick Hornby : Miss Blackpool : Aschehoug, : 395 sider

Publisert i Altaposten 29. juni 2016

Hornby skuffer

Vi er i Blackpool midt på 1960 – tallet, og den vakre Barbara Parker blir kåret til skjønnhetsdronning i hjembyen. Allerede før hun får krona på hodet skjønner hun at å være skjønnhetsdronning er noe hun absolutt ikke vil bruke livet sitt på. Hun overlater krona og tittelen til byens nest vakreste kvinne, og reiser til London med håp om å bli en helt annen type dronning, nemlig komikerdronning. Barbara drømmer om å bli like morsom og like populær som  den amerikanske skuespilleren Lucille Ball.  Etter forholdsvis kort tid kommer hun i kontakt med de rette folkene, og hennes talent og utseende gir henne mulighet til å leve ut drømmen sin.

Hun får hovedrollen i en tv-serie som blir umåtelig populær, og gjennom serien og diskusjonene som oppstår i kulissene får vi et interessant innblikk i  tidsepoken. Det er diskusjoner omkring politikk, seksualitet og selvrealisering, snedig plassert inn i tv-

serien Barbara briljerer i.

Kritikk til kritikerne

Hornby  benytter anledningen til å gi et skikkelig spark til det elitistiske miljøet, her representert ved den pripne litteraturkritikeren Vernon Whitfield. Han fremstilles som en humørløs, hatsk og latterlig figur som mener at de kultur-utrykkene som blir likt av folk flest er som kloakk å regne. Et spark jeg støtter fullt og helt, og jeg humret gjenkjennende til mye av kritikken. Der treffer Hornby godt, i et miljø jeg etter hvert har fått et godt innblikk i. Det jeg derimot ikke kjenner så godt er britisk fjernsynshistorie, med særlig vekt på BBC. Mange av referanser i boka tilhører denne kategorien, noe som gjør at jeg mest sannsynlig ikke fikk med meg alle poengene i teksten.

Jeg har alltid likt Hornby svært godt og derfor ble jeg skuffet over denne boka. Den er ikke dårlig, men den fenger meg ikke slik tidligere bøker av forfatteren har gjort. Hornby har god kontroll på det fortellertekniske, men jeg klarer ikke å engasjere meg noe særlig i verken hovedpersonen eller bipersonene. Det er mye dialog, noe som gir god flyt i historien, og boka er lettlest, og til tider fengende. Men så lenge jeg ikke får noe spesielt forhold til noen av karakterene setter boka ingen avtrykk hos meg. Men det er jo tross alt Nick  Hornby som har skrevet den, og den er jo god – bare ikke supergod, så det blir en lunken firer fra meg denne gang.

Terningkast 4