Asbjørn Jaklin : Brent Jord 1944 – 1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. : Gyldendal – 432 sider

Publisert i Altaposten 26 september 2016

Nordens Hiroshima

Dette er vår nære historie. Det er min familie, mine slektninger og familie denne boka handler om. Og det er en viktig bok Nordlys- journalist og forfatter Asbjørn Jaklin har skrevet. Trolig den viktigste boka som blir utgitt i Norge dette året.

Vi trenger bøker som forteller historien om hvordan befolkningen i Finnmark og Nord – Troms opplevde evakueringen og nedbrenningen av hjemmene sine, om familier som ble oppløst, om drap, savn, bombing og nød.

Det vil alltid kunne stilles spørsmål med utvalget av materiale. Hvorfor ble dette med, og ikke dette? En enkelt bok kan aldri favne alt, men her har forfatteren valgt ut 34 emner, som favner både smått og stort. Det er generaler og statsledere, politimenn og fiskere, samer, prester, små barn, store barn – kvinner menn, russefanger, ja, det er mange som får sin historie fortalt her. Slik som den lille snutten om Anne Helskog som ikke lenger kunne glede seg over å våkne til en fin solskinnsdag. Av gammel vane smilte hun mot sola, men så tok hun seg i det; godværet økte risikoen for bombeangrep.

Jeg kommer nok aldri til å glemme historien om kvinnen fra Hopseidet. I løpet at ett døgn opplever hun et fryktelig mareritt, kun dager før krigen sluttet. Hennes mann, og en av sønnene ble skutt og drept, hun selv voldtatt mens 9 av barna så på, og attpåtil ror hun over fjorden for å hente en skadet mann som roper etter hjelp. For en styrke og et mot denne kvinnen hadde!

Lite medlidenhet

Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass var ordren som ble sendt ut fra Oberkommando derWehrmacht 28. oktober 1944. Og det var ikke mye medlidenhet som ble vist på lasteskipene som fraktet tusenvis av mennesker ut av Finnmark.

Forholdene Jaklin beskriver på lasteskipene  «Karl Arp» og «Adolf Binder» har jeg ikke vært klar over. På «Karl Arp» ble 1900 mennesker stuet sammen i to lasterom , 400 tyske soldater var på skipet. Transporten varte fem døgn, 300 ble alvorlig syk på grunn av difteri, dysenteri og tyfus. Minst 25 mennesker døde bare på dette skipet.

Her er et utdrag fra boka der evakueringssjefen i Tromsø har forlangt å se på forholdene for de som kom på lasteskip fra Finnmark.

«Allerede på toppen av trappa slo stanken mot Hansen. Han klatret ned, og da øynene hans hadde vent seg til mørket, så han mennesker som lå tett i lasterommet, barn og gamle om hverandre. Han hørte klynk og sukk. Noen sov, men de fleste lå med åpne øyne og stirret sløvt mot ham. Hansen og legene måtte gå forsiktig for ikke å tråkke på noen. Dørken var så sleip av skitt at den var glatt som en skøytebane.»

Det var slik slaver ble fraktet for 200 år siden, det eneste forskjellene er at lenkene manglet på lasteskipene som fraktet finnmarkingene. Men det var ikke bare på de store lasteskipene forholdene var grusomme. En oberstløytnant forteller:

«Man må ha opplevd evakueringsturene for å kunne forstå hva det vil si, for eksempel å ha 72 evakuerte i en 42 fots båt, syke, nyfødte, oldinger, alle sjøsyke, uten å ha anledning til å komme på dekk, så rommene og lugarene tilsvines av spy, avføring og urin.”

Det ble sterkt å lese alle historiene. Det er ikke lenge siden dette hendte, men det er tiet i hjel, og fremdeles vet vi for lite. Jeg håper det vil fortsette å komme slike bøker som dette, som forteller slik at vi aldri glemmer.

Kirkene som brant – og de som ble spart

Mine besteforeldre var sammen med ett annet ektepar de siste som giftet seg i Komagfjord Kapell. Datoen var 29. oktober 1944, dagen etter at ordren om evakuering kom. Komagfjord Kapell ble brent, men 5 andre kirker i Alta og Talvik ble spart. Jeg har alltid hørt at det var kirker med gravsteder rundt som fikk stå, men dette er ikke riktig ifølge Jaklin. Hvorfor noen ble brent, og noen ble spart har historikerne fremdeles ikke funnet svaret på.

God formidlingsevne

Jaklin lykkes i formidlingen av dette stoffet fordi han bruker et språk alle forstår. Her finnes knapt fremmedord og ingen lange analyser av militære operasjoner med detaljerte navn på krigsmateriell.  Oppdelingen i kapitler, med 34 ulike tema er et godt grep for å gjøre fremstillingen oversiktlig. At Jaklin i tillegg kommer med nye opplysninger gjør at boka også vil være interessant for de som hevder de vet alt om krigen og hva som skjedde vinteren 1944 - 1945. Noe av det nye materialet har Jaklin funnet i farens privatarkiv, og noe er tidligere gradert materiale som nylig er frigjort. Et rikt kilderegister, og mange bilder fra perioden forsterker inntrykket av at dette er et litterært verk du ikke bør gå glipp av.

Jaklin bruker forstørrelsesglass for å vise enkeltmenneskenes skjebne og han rygger for å gi leseren et godt overblikk over de mer lange linjene. Han gjør dette på en god og oversiktlig måte. Dette er blitt en bok alle kan lese, ja, jeg vil gå så langt som å si at dette er en bok alle ungdom og voksne i Norge bør lese. Og mens jeg satt og leste om evakuerte som ble drevet fra sine hjem, og om skyting fra tårnet i Bossekop kirke, tikket det inn en melding fra Unicef med bønn om hjelp til de tusenvis av barn som er på flukt fra bombene i Syria. Det gjorde ikke lesningen mindre sterkt eller relevant.

Terningkast 6