Publisert i Altaposten 8. februar 2017
En liten skatt
For
noen år siden leste jeg barneboka om foreldreløse Kulla-Gulla som Martha
Sandwall Bergstrøm skrev rundt midten av forrige århundre. Heldigvis er ikke
hele livet til Seethalers hovedperson like sørgelig, men beskrivelsen av
barndommen hans har mange likhetstrekk med stakkars Kulla-Gulla. For Andreas
Egger, hovedperson i Robert Seethalers femte bok er omdreiningspunktet i hans
liv fjellet. Han ble født på slutten av 1800 – tallet og vokste opp hos en
slektning som utnyttet ham på det groveste. Andreas ble som åtteåring pisket så
hardt at lårbenet brakk tvers av, men ingen bryr seg med å hente lege til ham.
Da den primitive spjelkingen tas bort viser det seg at gutten for alltid vil
bære med seg fysiske bevis på mishandlingen, han blir halt. Andreas Egger
tilbringer mesteparten av livet i
alpelandsbyen, avbrutt av åtte år i en russisk fangeleir i etterkant av
andre verdenskrig. Vi møter Andreas første gang mens han bærer den gamle
gjeteren Bukke-Johan ned fra fjellet i en voldsom snøstorm. Etter den slitsomme
turen går Andras innom kroa i landsbyen for å varme seg. Stedets unge servitrise kommer borti
armen hans med brystet sitt, og smiler svakt mot ham. Dette smilet skal han
huske resten av livet og er et frempek mot et liv i ensomhet.
Utfordrer fjellet
Robert Seethaler er en forfatter som ikke sløser
med ordene, men som likevel risser
opp situasjoner som er så virkelighetstro at det er som å befinne seg midt i
handlingen. Andreas livnærer seg som hjelpemann på ulike gårder i landsbyen,
men da han møter Marie og blir forelsket i henne føler han seg ikke verdig
hennes gunst. Han møter opp på kontoret til gondolbaneselskapet, bygdas største arbeidsgiver, og
erklærer at han kan jobbe dobbelt så hardt som de andre selv om han er halt.
Noe han også beviser. Han får jobben med å sprenge fundamenter til gondolbanen.
Marie vil gifte seg, og de setter bo på en skrinn fjelltomt. Livet smiler til
Andreas. Helt til fjellet tar hevn og river vekk alt Andreas bryr seg om.
Haltepinker
Det
finnes flere haltepinker i litteraturen, blant annet den grusomme fangevokteren
i Alexander Solsjenitsyns En dag i Ivan
Denisovitsj’ liv. Men Andreas
Egger ligner slett ikke på fangevokteren, hans lynne er mer likt Ivan
Denisovitsj’ Sjukov selv. Begge møter livets prøvelser med mot og stille
aksept. Her finnes ingen langvarige grublerier, og lite intellektuelle utgreiinger.
Jeg tenkte også på Knut Hamsun og hans Isak Sellanraa. Dette er menn som
krummer ryggen og bøyer seg i møte med naturkreftene , men som aldri gir opp.
Stor fortellerkraft
Det
virker som om Seethaler har et høyt ambisjonsnivå, og jeg mener han balanserer
på eggen mellom banalitet og genialitet. Med såpass mye melankoli og triste
hendelser er det lett å havne i situasjoner der forfatteren vil forklare
leserne hva karakterene føler. Seethaler går aldri i den fella. De sterke
følelsene ligger i underteksten og er tydeligst i forbindelse med Andreas
Eggers forhold til kvinner.
Fortellerstemmen
er ekstern, men synsvinkelen tilhører hovedpersonen. Vi ser handlingene hans,
men hvorfor han tar de avgjørelsene han gjør blir opp til leseren selv å tolke.
Et helt liv er oversatt til 13 språk
og ble kortlistet til Bookerprisen 2016.
Terningkast
6
Takk for påminnelsen. Ikke lenge siden jeg bedyret at jeg skulle lese denne. Promises. Ulne løfter. Hadde kort av å lese denne anmeldelsen nå. Sitter fast i middelmådige bøker og da er det godt å vite at det finnes seksere der ute.
SvarSlettVærsågod :) Jeg husker godt at du bedyret det. Kom deg vekk fra middelmådige bøker i full fart. Jeg leste forresten Vanære i dag. Det er 20 år siden sist jeg leste den, og jeg er rystet over hvor god den er. Husket ikke at den var slik, men boka har jo ikke forandret seg på 20 år, det er det jo jeg som har, så gjenlesning er jo et must noenganger.
Slett