Gå til hovedinnhold

Anneli Klepp : Ante-Mattis og Rambo – De uslåelige på vidda : Gyldendal, 152 sider

Publisert i Altaposten 18. april 2017 



God gammel sametradisjon?

Anneli Klepp er født og oppvokst i Kirkenes. Hun er utdannet adjunkt og har jobbet som lærer i mange år, både i barne- og ungdomsskolen. Hun bor nå på Bekkestua utenfor Oslo. Klepp har skrevet en rekke bøker siden debuten i 2006, bare på Gyldendal står hun oppført med 22 barnebøker.

Ante-Mattis bor sammen med foreldrene, storesøsknene og den lille hunden Rambo. Faren er reindriftssame og veldig opptatt av at alt skal følge god gammel sametradisjon. Men faren til Ante-Mattis vet egentlig ikke så godt hva som er god gammel sametradisjon og dermed tar han mange ubetenksomme avgjørelser.

Det store mysteriet

Faren til Ante-Mattis er veldig bekymret. De største reinbukkene dør uten noen grunn, og de andre som eier rein i området opplever det samme. Dette er et mysterium og han bestemmer seg for å ta med seg den eldste sønnen sin ut på vidda der de skal møte de andre reindriftsutøverne for å diskutere hva som kan ha skjedd. Ante-Mattis tror han kan løse mysteriet, men han får ikke være med. På en snedig måte klarer han likevel å lure seg med på turen. Han har spesielle evner som gjør at han kan snakke med dyr, og denne ganske uvanlige egenskapen kommer etter hvert til å bli noe de andre ser nytten av.

Dramatiske scener med humpete snøscooterkjøring i rasende fart og presise lassokast blandet med en ganske forstokket storebror og en intelligent storesøster gjør boka både morsom og litt spennende. Når historiens skurk dukker opp er det ganske lett å skjønne at han er skurk, han både ser og oppfører seg skurkeaktig. Den store overraskelsen kommer med den 400 kg tunge moskusen Moskvitsj  som dukker opp på snescenen og forandrer spillereglene.

Det skjer mye på disse drøyt 150 sidene, og tempoet i fortellingen er av typen full gass.  Handlingen foregår i løpet av et døgn og det er et stort persongalleri der flere endrer personlighet fra slem til snill i løpet av kort tid.

Dette er en barnebok som forlaget mener passer for barn i alderen 9- 13 år. Jeg vurderer det slik at dette er en bok som egner seg for de som er ganske gode til å lese. Det er mange vanskelige og lange ord her og ganske mye tullball slik som hvordan moskusen Moskvitsj fikk navnet sitt – og da fortalt på moskusspråk til Ante-Mattis:

" Moskvitsj sier at han ikke akkurat er russer. Men en gang for lenge, lenge siden kolliderte gammelonkelen hans med en bil som var av det russiske merket Moskvitsj. Bilen overlevde, men den stakkars gammelonkelen døde. Da moren til Moskvitsj fikk sin første sønn, altså Moskvitsj, oppkalte hun ham etter bilen, for hun ville at Moskvitsj skulle bli sterkere enn……." 

Anneli Klepp formidler med en voldsom fantasi og fortellerglede – og resultatet er en morsom barnebok som tuller med det meste. Odd Henning Skyllingstad har hatt ansvaret for illustrasjonene. De enkle strektegningene er med på å utvide leseopplevelsen med liv og energi som gir en ekstra dimensjon til teksten.

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Denne så jeg de hadde på ebokbib, og det spørs nok om jeg ikke må ta en kikk! Her har vi ikke tamrein eller reindriftsamer, men villrein har vi, og det er alltid like spennende å følge med på flokkene når de kommer tilbake fra vinterbeitet...

    SvarSlett
    Svar
    1. Villrein har jeg aldri sett :) - men tusenvis av tamrein, som sikkert ser veldig vill ut der de vandrer i store flokker, eller alene.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...