Gå til hovedinnhold

Alf R. Jacobsen : Skjebnehøst Nord-Norge 1944 : Vega, 507 sider

Publisert i Altaposten 1. november 2017



 Detaljrikt

Alf R. Jacobsen er min store helt når det gjelder å formidle kunnskap om 2. verdenskrig og spesielt hvordan forholdene var i Nord-Norge. Så langt jeg har klart å telle blir denne utgivelsen hans 42. og flere av bøkene er filmatisert. Når Jacobsen nå har skrevet en bok som forlaget kaller ”Alf R. Jacobsens endelige fremstilling av krigens dramatiske sluttfase i nord”,  var det med store forhåpninger jeg begynte å lese.

Bokas tittel mer enn hinter om at det er Nord-Norge i 1944 det hele skal handle om. Men likevel – det er først etter ca. 100 sider at vi faktisk befinner oss i Nord-Norge. Mye av boka handler om å fortelle bakgrunnshistoriene og konsekvensene av de strategiske militære valgene som ble gjort før tyskerne satte fyr på landsdelen vår. Og når nedbrenningen og sprengningene startet visste de tyske soldatene at de ikke trengte å ta særlige hensyn. Hitler selv hadde gitt beskjed om at ”Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.”

Det er lagt stor vekt på å forklare hvor sentrale nikkelgruvene i Petsamo og  smelteverket i Kolosjoki var for Hitler, og hvor viktig det var for tyskerne at de var selvforsynt med råvarer som kunne brukes i våpenindustrien. Det var av største betydning at tyskerne kunne få utnyttet nikkelforekomstene så lenge som mulig selv etter at Finland ikke lenger samarbeidet med Tyskland.

Leserne får innblikk i samtaler og diskusjoner fra de innerste sirkler rundt Hitler,  som Jacobsen ofte kaller for tyrannen. Stalin får et annet kallenavn:

”I den vestlige propagandaen var Stalin omskapt til den fredsæle og faderlige Uncle Joe. Men hyenen forandrer ikke vesen om flekkene blir pyntet, og despoten visste bedre enn de fleste at politisk makt vokser ut av geværpipene.” (s. 66)

Det er mye interessant og til dels sjokkerende materiale her, og jeg vil trekke frem spesielt to hendelser. Det ene er ordren fra Moskva 12. september 1944 som førte til at Hitlers siste intakte arme kom seg unna rødegardistene og konsekvensen dette hadde for Finnmark og Nord-Troms, og den andre er prosessen som førte til at det kun ble sendt 223 norske soldater og offiserer til Finnmark etter at tyskerne begynte tilbaketrekkingen mot Lyngen-linjen høsten 1944.

Jacobsen har arbeidet med materialet han legger frem i denne boka i over 20 år, og de som har lest hans tidligere bøker vil naturlig nok kjenne igjen noe av stoffet. Teksten er full av beskrivelser fra militære operasjoner, med utdrag fra rapporter, dagbøker og andre dokumenter. Jacobsen skriver med sitt sedvanlige engasjement og det er befriende å lese sakprosa som formidles på denne måten, selv om den store detaljrikdommen går ut over lesbarheten. Det dukker også opp ord jeg ikke kan huske å ha lest eller hørt før (proselytter, respitt og klandestine), men kanskje det er kjente begreper for alle som er godt bevandret i krigslitteratur?

De siste hundre sidene handler en del om evakueringen, og noen av historiene som presenteres er beskrevet tidligere, blant annet i Asbjørn Jaklins Brent Jord fra 2016.

Skjebnehøst er en detaljrik bok der de viktigste militære operasjonene er beskrevet og hvor vi også får bakgrunnshistoriene til enkelte av de tyske og russiske offiserene som deltok i krigens sluttfase. Boka er delt inn i fire hoveddeler med titlene; Ni måneder tidligere, Retrett, Et Stalingrad i nord og Evakuering. Det er over 60 sider med fotografier som ikke er regnet med i sidetallet, så boka er på nær 600 sider. Med fotnoter på nesten hver side, og med tillegg som våpenleksikon, Vogels krigsdagbok, gisselliste, personregister og litteraturliste er boka blitt et viktig referanseverk for alle som er interessert i krigshistorie.

Terningkast 5 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...