Akk - så aktuell
Camara er fra Bodø, hun er artist, hun er kvinne, hun er talentfull, hun er modig og hun er ikke hvit. Det får hun høre i dag – og hun hørte det i går, i fjor, i forfjor, og alle årene før. Til å begynne med, da hun var yngre lot hun seg ikke merke. Når andre, også nære familiemedlemmer på en inkluderende måte sa at hun sikkert syntes det var greit at de sa sjokoladebarn og negerbarn, samtykket hun. Klart det var grei. Men det var aldri greit. Selvfølgelig var det ikke det.
Historien om den eldgamle damen som slo henne på armen med paraplyen på 17. mai er grusom. Hun var ei lita jente, to uker før hun fylte syv år, og hadde som skikken var i hennes familie, fått kle seg i den vakre blå nordlandsbunaden. Hun er stolt og glad, og så kommer det noen gamle hurper bort til henne og sier at hun ikke har noen rett til å bruke bunaden. Den ene løfter paraplyen mot henne og slår henne på armen. Den andre stopper henne ikke.
Og jeg vet dette skjer, og det gjør meg kvalm at vi behandler hverandre på den her måten. Det at voksne kvinner så ondskapsfullt og med overlegg behandler et barn på denne måten er grusomt. Overlevelsesmekanismen Camara bruker for å reparere arrene er vonde å lese om, hvordan hun skåner venner og seg selv fra skammen (kanskje), over å være en del av et samfunn der gamle damer oppfører seg så tarvelig.
Boka inneholder korte kapitler, som forteller viktige historier om erfaringer Camara har pådratt seg, og et viktig kapittel heter Stopp. Det viser at vi er nødt til å bry oss, vi er nødt til å si stopp når vi hører og ser at språket blir brukt til å prøve å gjøre andre små.
Jeg ble så nysgjerrig på hvem Camara var at jeg måtte inn på youtube for å se hva hun har vært med på - og da fant jeg denne inspirerende smakebiten:
Kommentarer
Legg inn en kommentar