Gå til hovedinnhold

Mikael Niemi: Koke bjørn : Oktober : 445 sider

Publisert i Altaposten 26. april 2019



Lars Levi Læstadius som mesterdetektiv 

Mikael Niemi er oppvokst og bosatt i Pajala, bare noen meter fra huset til Læstadius, og i Koke bjørn har han skrevet om mannen som la grunnlaget for læstadianismen, en luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse med mange tilhengere spesielt på Nordkalotten. Her oppe i nord er læstadianismen godt kjent, og mange vet også en god del om prosten og botanikeren Lars Levi Læstadius. 

I Koke bjørn er det to fortellerstemmer, den unge samiske gutten Jussi og prosten selv. Navnet til prosten blir aldri nevnt, men det er aldri tvil om at det med prosten menes Lars Levi Læstadius. Vi er helt nord i Sverige, i Kengis og årstallet er 1852, det samme året opprøret i Kautokeino finner sted. 

Det er gutten som starter å fortelle, og det er han som holder fortellerstemmen lengst. Han har en grusom oppvekst bak seg, med en mor han bare kaller for heksa. Gutten er utsultet og forkommet da prosten finner han langs veien, og takknemligheten over å bli sett og tatt inn i en familie er stor. Gutten har ikke navn, han snakker bare samisk, er hundset og mishandlet så ofte at han knapt føler seg som et menneske. Prosten gir gutten et navn og en fødselsdato, og erklærer at nå finnes han i verden, nå er han innskrevet. Så lærer gutten, som har fått navnet Jussi, skrivekunsten - og funderingene hans omkring verdien av det som er skrevet ned er nydelige, og han spør blant annet om hvorfor man trenger prester når man har bibliotek. Slik reagerer han når han får låne en bok av prosten datter: 
«Jeg puttet den innenfor skjorten og holdt den mot hjertet, som om jeg bar et spedbarn. Selv om den var lukket, kunne jeg nå og da kjenne at den sparket.»
Prosten er Jussis helt, mester og lærer. I prosten ser han en trygg og kjærlig farsfigur som kunne holde taler som virket så sterkt på menneskene rundt seg at ordene han talte var som slaktekniver som fikk synderne til å skjelve og svette og kaste opp i angst: 

«– Dydige horer, hederlige tyver, edru drankere og ærbare kroverter. Dere som samles under korset etter å ha drukket horepiss på kirkebakken, tror dere ikke at Gud ser dere! Kan dere kjenne hvordan ormene kveiler seg i innvollene deres, blanke og svarte med kløyvde ormetunger.» 

Drapene og den udugelige lensmannen

En sommerdag blir ei gjeterjente borte mens hun passer kyrne. Sporene peker mot at en bjørn har fått ferten av jenta og kanskje spist henne, og lensmannen og hans hjelper er raske med å utrope bjørnen til synder. Jenta blir funnet drept, og prosten som også er tilkalt finner tydelige spor etter en morder på to ben. Bevis blir samlet, men lensmannen vil verken se eller høre og snart skjer det nye drap. 

Det begås urett og uretten blir hevnet, i alle fall delvis. Prosten bruker moderne metoder for å samle spor, og han samler blant annet inn fingeravtrykk. Ja, faktisk så minner prosten ganske ofte om en mix av Sherlock Holmes og Hercule Poirot, og da blir Jussi nordkalottens dr. Watson. 

Selv om Niemi skriver om hendelser som skjer i 1852 klarer han likevel å skrive inn mange dagsaktuelle saker og han beskriver det alltidsnærværende overformynderiet og hvordan de som har makt ofte bruker den til å hjelpe seg selv og andre innen samme stand. En slags universell sannhet som Niemi beskriver usedvanlig godt. 

Mikael Niemis språk i denne romanen er flott, det er så fullt av bilder og metaforer og med en rytme som gjorde at jeg stadig vekk hadde lyst til å lese utdrag høyt. Men det aller beste er selvfølgelig å lese selv, og det å lese Koke bjørn vil nok gi deg en leseopplevelse du ikke så lett glemmer, og da mener jeg både på godt og vondt. Noen av scenene er så vonde at jeg hadde lyst til å lukke øynene, spesielt episoden med binna, der kjenner jeg at kjevene mine gjør vondt bare jeg tenker på det. Men så finnes det så mye vakkert også, vare skildringer av vennskap og kjærlighet og flotte naturbeskrivelser. Det kan virke som om Mikael Niemi igjen har klart å skrive en suksessroman, og kanskje blir Koke bjørn enda mer populær enn Populærmusikk fra Vittula som Niemi fikk sitt store gjennombrudd med i 2000. 

Terningkast 6 


Kommentarer

  1. Det var en fryd å lese handlingsreferatet ditt, for denne boken gjorde inntrykk på meg. Det er interessant å lese forskjellige skildringer av kjente karakterer, det er ikke alltid de blir skildret i det samme lyset :) For the record: jeg likte også boken veldig godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke lest en eneste omtale eller anmeldelse før jeg skrev min egen, så nå kan jeg gå inn og besøke din side for å se din anmeldelse. Det kom som en lite sjokk på meg at nesten alle anmeldelser jeg har lest i ettertid inneholder en sammenligning mellom Læstadius og Sherlock Holmes, og at Jussi er en slags doktor Watson - så det er jeg litt spent på om du også har med.

      Slett
  2. Jeg er så enig, dette var en fantastisk roman. Utrolig bra skildret, både folket og stemningen i bygda med alt som skjedde der og ikke minst det historiske perspektivet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det historiske perspektivet er veldig bra beskrevet, er veldig enig med deg. Pajala er jo også ganske nært Alta, og det er nære forbindelser på grunn av læstadianismen, så dette var en bok det bare på grunn av det var en fornøyelse å lese.

      Slett
  3. Hmm. Jeg må ha misforstått da vi snakket om denne, for pga en samtalen har jeg unngått lydboka, men kanskje du BARE mente lydboka? Hadde jo tenkt å lese den. Og fikk enda mer lyst nå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var tregheten på leseren - ikke kvaliteten på boka jeg reagerte på. Men etter at du hadde oppdatert meg på hvem som leste så klarte jeg faktisk å lytte uten å være så veldig fordømmende. Men jeg hadde jo pdfen, og det går mye kjappere å lese selv enn å høre lydbok, så det er jo det foretrukne valget når bøker skal anmeldes.

      Slett
    2. Tilbake i storytelhylla it goes. Glad, for det er meget mulig jeg hadde hoppet over ellers, eller kanskje valgt ebokbib. Greide du, altså, å venned det til Niemi som leser?

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Ingvild H. Rishøi : Stargate – en julefortelling : Gyldendal : 144 sider

Publisert i Altaposten 29. november 2021 Pikene med nålestikkene        Det er 10 år gamle Ronja som har fortellerstemmen i denne uforglemmelige julefortellingen.  Ronja  bor sammen med den 16 år  gamle storesøsteren   Melis sa og  den alkoholiserte  faren.  Til tross for at det er mye kjærlighet innad i familien bruker faren det meste av sin oppmerksomhet, sine penger og sin tid på  puben Stargate på Grønland.    Jentene spiser  H avrefras  med melk til de fleste måltidene, og det e r  Melissa som ringer til  farens kreditorer og lyver for å dekke over for ham. Ronja er full av håp om at faren en dag skal få seg en jobb, betale regninger, være sammen med dem, lage mat, og være en de kan stole på . Ronja drømmer om hytteturer der faren låser døra om kvelden og sier «i kveld skal ingen ut». Storesøster  Melissa har gitt opp håpet.      Jentene er livredde for barnevernet, både fordi de kjenner barn som er blitt henta på skolen og som de aldri har sett igjen, men også fordi de bodde på

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.