Gå til hovedinnhold

Bjørn Mannsverk : Kampklar : 240 sider : Bonnier

                                                     Publisert i Altaposten 21.oktober 2022


 

Hærlig ærlig 

 

Jeg kjente på euforien da jeg så høstlista til Bonnier og oppdaget at Bjørn Mannsverk skulle gi ut bok. Ikke bare er han fra Alta (bare det er jo ofte nok til å gi heltestatus), men han har vært jagerflypilot og nå er han mentaltrener for både Bodø Glimt, Kolstad og Oljefondet. Og selv om jeg er fra Alta og like gammel kjenner jeg han ikke og derfor er jeg ekstra nysgjerrig på livet hans. Det er journalist Hallgeir Opedal som har skrevet boka, etter mange samtaler og treff med Bjørn Mannsverk. 

 

Uforglemmelig kveld 

 

21. oktober 2021 slår Bodø Glimt Roma 6 – 1 hjemme på Aspmyra, og man trenger ikke å være veldig opptatt av hverken fotball eller sport for å få gåsehud av innledningen. Boka starter med en beskrivelse av denne magiske kvelden og kapitlet avsluttes slik: 

«Hadde jeg noen ære for resultatet denne kvelden? Det får vi aldri vite for sikkert, men én ting vet jeg: 

I våre samtaler gjennom fire år hadde spillerne fått noen mentale verktøy som hadde gitt dem nytt perspektiv på livet – og fotballen. 

Denne kvelden beseiret de ikke bare Roma. De hadde beseiret seg selv.
De var kampklare».

 

Barndom og oppvekst i Alta 

 

Fortellingen går deretter kronologisk fra barndom frem til i dag, og starter med historien fra da farsslekta kom til Alta. Det var faren Harald som vekket interessen for fly hos flere av barna: 

 

«Storebror Birger delte fars flyentusiasme og bygget og fløy modellfly. Og bror Helge skulle etter hvert ta sertifikat på småfly og bli kaptein i SAS. Alt dette var nok med på å fyre opp interessen min. 

Jeg syklet til Alta lufthavn og hang på gjerdet når DC9-flyet 21 fra Oslo landet. Eller jeg stod hutrende på den isete verandaen og ventet på at kveldsflyet til Tromsø skulle ta av. Jeg hørte motoren ruse, og så kom brølet gjennom vinternatta. Jeg fulgte de blinkende lysene til alt ble oppslukt av mørke.»

Jeg humret mens jeg leste om barndommen og ungdomstiden: 

«Jeg ble slått ut av feber, og blir det fremdeles. Det skal ingenting til. Jeg er virkelig en sensitiv og pjusk mann.»   

Altaelva – byens sjel 

Den unge Bjørn likte å fiske i Altaelva og ble avbildet i Altaposten i juni 1983 med en laks på 9.3 kilo -  han var kraftig bitt av laksefiskebasillen. Altaelva har fremdeles en stor plass hos han:  

«Alta er ellers kjent for helleristninger, skiferproduksjon, Altasaken, nordlys, skihopperen Bjørn Wirkola og filmregissøren Tommy Wirkola. Men hvis byen har en sjel, så ligger den i Altaelva, alle elvers mor.»

 Drømmen om jagerfly

Vi får et godt innblikk i hvordan veien mot karrieren som jagerflyger var, både oppturer og nedturer og som han skriver: 

«På vei mot livets store mål vil det alltid ligge noen offer igjen i grøftekanten.»

Det er nesten ufattelige dimensjoner over Sheppard Air Force Base hvor Mannsverk tok jagerflyutdannelsen, de har over 20 000 ansatte. Kullet hans fikk navnet «Bad Boys», og selv fikk han kallenavnet Joik, et navn som var ganske ubrukelig, det fortalte ingenting om hvem han var, men mer hvor han kom fra, men det skjønte ikke kolleger fra andre land. 

Jagerflypilot, ansvar og vekst 

I Kampklar får leseren gode beskrivelser av hvordan jagerflykarrieren utviklet seg, og de valgene Mannsverk etter hvert sto ovenfor. Det ble en del press og stress både privat og yrkesmessig, og da mindfulness ble introdusert på skvadronen av Anders Meland fra Flymedisinsk institutt i Oslo fikk Mannsverk et viktig verktøy. Han beskriver noe av kunnskapen som himmelåpnende og noe som kom til å endre hele hans perspektiv. 

For en som har hatt så mye flyskrekk at jeg ikke tok fly på 10 år kjente jeg en liten blafring i flyskrekkvibbene mine da jeg leste om erfaringene hans som flyger i SAS, og jeg skal ikke avsløre for mye, men det handler ikke om flygerferdighetene til forfatteren, men mer generelt om flyging i nord. 

Men, en trøst er det jo at flygerne vet hva de driver med, og at jeg kan velge hva jeg vil fokusere på, som Mannsverk også bruker deler av boka si på å snakke om.  

Tragedier og utfordringer 

 

Bjørn Mannsverk er hærlig ærlig om de vanskelige og tøffe opplevelsene i livet, og han er personlig, men ikke privat, samtidig som vi er nær til å få gode innblikk i følelser og erfaringer.  

 

For vi har tørka tåra 

 

Det mest rørende med hele boka er eventyret med Bodø Glimt og hvordan enkeltindivider og hele organisasjonen har åpnet opp, våget å erkjenne vanskeligheter og tatt valg om å bli bedre både individuelt og som team, og tenke at den beste prestasjonen ligger foran oss. Enormt imponerende og inspirerende, og da jeg skulle fortelle om leseopplevelsen første gang måtte jeg tørke noen tårer, fordi budskapet om å våge å åpne litt opp er så viktig. 

 

Så da blir det store spørsmålet om boka levde opp til forventningene og da blir svaret er stort JA!

 

Jeg har noen få bøker jeg stadig trekker frem og anbefaler til alle, nær sagt uavhengig av kjønn, interesser og alder, og nå har jeg fått en ny bok som jeg tror veldig mange vil ha både glede og nytte av. 

 

Kampklar er inndelt i tre deler, og bygd opp med korte kapitler, og komprimert, men de viktigste hendelsene er med. For altaværinger er det jo direkte deilig med forfattere som bruker lokale uttrykk fra perlen i nord: «Det var et hunngammelt toseters jetfly.»  

 

Mannsverk byr på kloke refleksjoner og erfaringer i forhold til verdier og ansvar for eget liv. Han er gavmild og raus når det gjelder metoden han bruker og han er ganske nedpå. Altså, dette er en fyr som mange gir æren for at Bodø Glimt klarte å snu en begredelig utvikling, og det er tydelig at han har stor selvtillit, men han har også en god selvfølelse. Han fremstår ikke brautende og skrytende, verken i teksten eller i fortellingene om seg selv eller andre. Jeg konkluderer med at boka er en gave til alle som ønsker er lite puff i en mer positiv retning og som trenger å høre at du selv må ta ansvar for eget liv. 

 

Terningkast 6 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...