Lars Saabye Christensen : Bisettelsen / Publisert i Altaposten 3.10.2008
Et langt gjesp
Bisettelsen er slutten på trilogien som begynte med Beatles (1984) og Bly (1990).
Denne romanen starter med et postkort fra Kim Karlsen, et postkort som på mange måter gir føringer for hva de neste kapitlene skal utsette oss for.
Kim Karlsen ”våkner” fjerde januar 2001, tannløs og uten minner på et hotellrom på Sortland. Kim Karlsen er nå blitt en tynn, utlevd mann på nærmere femti. Han har arr på kropp og sjel, arr han kjenner, men ikke husker han har fått. En mann som må lese i sin syvende sans for å få vite hva han heter, og hvilken adresse han kan kalle hjemme. Vi blir tatt med på en deprimerende og mørk reise, der mange av karakterene i Beatles og Bly dukker opp, noen i nye roller, og vi får på mange måter tatt avskjed også med disse.
Er det døden, gud eller forfatteren som forteller oss hva Kim Karlsen opplever?
Jeg hører ikke til de som synes at det er et kvalitetstegn at teksten i en bok er vanskelig tilgjengelig, eller kjedelig.
Kanskje var forventningene for høye. Spesielt Beatles har en sentral plass i norsk litteratur og jeg hadde sett frem til hyggelige timer sammen med Kim, Seb, Gunnar og Ola. Det jeg fikk servert var en roman som veksler mellom ulike fortellerstemmer, og spesielt de første 200 sidene er slitsomme å komme igjennom. Det føles i perioder som om jeg befinner meg inni hodet til forfatteren, og der er det rett og slett ikke godt å være.
Når et eneste setning inneholder 173 ord (s.109), blir det for mye. Hadde teksten vært engasjerende og gjort meg nysgjerrig på fortsettelsen, ville en slik utmasing av ord kunne blitt tilgitt. Men her blir det bare slitsomt, og i perioder er det veldig vanskelig å ikke legge boken fra seg. Teksten er så full av metaforer og gjentakelser at jeg ble irritert. Og irritasjon er jo heller ikke nødvendigvis et kvalitetstegn når man leser bøker for fornøyelsens skyld.
Hvis man kan snakke om noe høydepunkt i denne romanen må det være de siste 50 sidene. Her er det energi og driv, og hovedpersonene fra Beatles og Bly er tilstede og vi som tørstet etter å få vite hvordan det gikk med våre helter fra Skillebekk får endelig svaret. Men oppturen kommer for sent, og det blir for tynt. I siste kapittel, når bisettelsen har funnet sted, og de som ennå lever går på pub for å ta en øl, trekker jeg likegyldig på skuldrene og rister denne leseopplevelsen av meg.
Terningkast 3
Et langt gjesp
Bisettelsen er slutten på trilogien som begynte med Beatles (1984) og Bly (1990).
Denne romanen starter med et postkort fra Kim Karlsen, et postkort som på mange måter gir føringer for hva de neste kapitlene skal utsette oss for.
Kim Karlsen ”våkner” fjerde januar 2001, tannløs og uten minner på et hotellrom på Sortland. Kim Karlsen er nå blitt en tynn, utlevd mann på nærmere femti. Han har arr på kropp og sjel, arr han kjenner, men ikke husker han har fått. En mann som må lese i sin syvende sans for å få vite hva han heter, og hvilken adresse han kan kalle hjemme. Vi blir tatt med på en deprimerende og mørk reise, der mange av karakterene i Beatles og Bly dukker opp, noen i nye roller, og vi får på mange måter tatt avskjed også med disse.
Er det døden, gud eller forfatteren som forteller oss hva Kim Karlsen opplever?
Jeg hører ikke til de som synes at det er et kvalitetstegn at teksten i en bok er vanskelig tilgjengelig, eller kjedelig.
Kanskje var forventningene for høye. Spesielt Beatles har en sentral plass i norsk litteratur og jeg hadde sett frem til hyggelige timer sammen med Kim, Seb, Gunnar og Ola. Det jeg fikk servert var en roman som veksler mellom ulike fortellerstemmer, og spesielt de første 200 sidene er slitsomme å komme igjennom. Det føles i perioder som om jeg befinner meg inni hodet til forfatteren, og der er det rett og slett ikke godt å være.
Når et eneste setning inneholder 173 ord (s.109), blir det for mye. Hadde teksten vært engasjerende og gjort meg nysgjerrig på fortsettelsen, ville en slik utmasing av ord kunne blitt tilgitt. Men her blir det bare slitsomt, og i perioder er det veldig vanskelig å ikke legge boken fra seg. Teksten er så full av metaforer og gjentakelser at jeg ble irritert. Og irritasjon er jo heller ikke nødvendigvis et kvalitetstegn når man leser bøker for fornøyelsens skyld.
Hvis man kan snakke om noe høydepunkt i denne romanen må det være de siste 50 sidene. Her er det energi og driv, og hovedpersonene fra Beatles og Bly er tilstede og vi som tørstet etter å få vite hvordan det gikk med våre helter fra Skillebekk får endelig svaret. Men oppturen kommer for sent, og det blir for tynt. I siste kapittel, når bisettelsen har funnet sted, og de som ennå lever går på pub for å ta en øl, trekker jeg likegyldig på skuldrene og rister denne leseopplevelsen av meg.
Terningkast 3
Kommentarer
Legg inn en kommentar