Uhyggelig Publisert i Altaposten 22.5.2009
”Augo stirer som to svarte prikkar i den kvite flata av snø. Barnet kavar og forsvinn som eit feitt insekt. Eg snur meg bort. Går inn i huset. Ordnar nokre småting. Set på ei vaskemaskin. Drikk kaffi. Eg går frem til vindauget. Ser at barnet har snudd seg. Bleia er så vidt synleg. Barnet kavar ikkje lenger. Det er ingenting som lear på seg. Eg kikar på gradestokken. Åtte grader minus.”
Vi er i Tromsø, og det er alenemoren Tove Vik som er hovedpersonen. Tove Vik er mamma til to små barn. Gutten L er tre år og jenta S er seks år. Tove Vik bruker aldri navnet til barna når hun snakker om eller til dem. De er bare L og S.
Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Hun ser bra ut, og hun eter menn til frokost. Men hun er sint, og hun er fortvilt. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter morsrollen, gang på gang og er klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.
Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.
Det er ikke smertefritt å lese slike bøker. Jeg kjente det i magen. Det er ubehagelig å lese om små barn som utsettes for mishandling. Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.
Kjersti Kollbotn bor og arbeider i Tromsø. Dette er hennes første roman.
Boka er godt skrevet og lettlest. Språket er direkte med en del dialoger. Likevel er det enkelte elementer som trekker hele historien ned. På slutten blir det en del klisjeer som historien kunne klart seg uten. Vi blir heller ikke skikkelig kjent med Tove Vik. Vi ser hvordan hun mishandler barna sine. Vi ser raseriet og fortvilelsen, men vi forstår ikke hvorfor hun handler slik hun gjør.
Terningkast 4
Tror ikke dette er ei bok jeg har lyst til å lese. Jeg forstår at den er viktig, på sitt vis, men tror alikevel den ikke er noe for meg.
SvarSlettHar også akkurat lest ferdig "Eg er mamma. Eg skal være god." Alvorlig tema. Vekslingen i Toves mammarolle er godt beskrevet. Uklar slutt synes jeg, kanskje jeg gikk glipp av noe? Det var tittelen på boka som fikk meg til å se på den, og er glad jeg har lest den.
SvarSlettJeg har utfordret deg i bloggen min! :o)
SvarSlettDenne fikk jeg lyst til å lese :)
SvarSlettHei damer :-)
SvarSlettKjersti Kollbotn sin bok er jo ikke akkurat en bok man blir så glad av å lese, men den er jo viktig på sin måte. Vet at enkelte lærere på Alta videregående skole skal bruke den i norsk og samfunnsfag til neste år, den setter jo fokus på en del viktige ting. Og ja knirk, jeg skal ta utfordringen :-)