Gå til hovedinnhold

Cecilia Samartin : Drømmehjerte : juritzen forlag, 414 sider / Bokanmeldelse


En historie med kraft

Historien starter på Cuba like før Castro overtar makta over øya. Vi blir kjent med de to kusinene Nora og Alicia og deres familier. Alicia er vill og vakker, og hun møter alle utfordringer med selvsikkerhet og tro på egen styrke. Nora føler seg stygg når hun sammenligner seg med Alicia, og hun har heller ikke søskenbarnets uredde natur.
Etter at Castro i 1959 beseirer Batista, reiser Nora sammen med familien sin til USA, der de bosetter seg. Alicia blir på Cuba sammen med de av familien som ikke hadde mulighet eller lyst til å reise.
Handlingen veksler mellom å være en brevroman der vi får beskrevet utviklingen i jentenes liv og mellom en fortellerstemme som forteller hvordan Nora har det i USA. Det er Nora som er hovedpersonen, men hennes liv og skjebne er sterkt vevet sammen med kusinen som ble igjen på Cuba.

Det er lett å se at forfatteren er glad i Cuba og hun har en stor kjærlighet til landet. Samtidig er det også lett å se at hun hater Castro og dette gjennomborer hele teksten. Glansbildet av hvordan cubanerne har det i USA i dag virker litt overdrevent. Når det er sagt så kan jeg fortsette med det positive. Språket er godt, og det er en veldig spennende og følelsesladet historie vi får servert. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, og det ble jeg litt overrasket over. Men plutselig kjente jeg bare klumpen i halsen, og da var det gjort.
Konklusjon:En helt grei leseopplevelse, som på ingen måte fortjener den oppmerksomheten den har fått i Norge.

Kommentarer

  1. Hm....jeg snakket akkurat med en nabo som anbefalte denne sterkt. Jeg får se.....
    Takk for anmeldelsen.

    SvarSlett
  2. Blir spennende å se om du liker den. Regner med at du holder oss oppdatert :-)

    SvarSlett
  3. Jeg likte denne veldig godt, og synes den fortjener den oppmerksomheten den har fått her i Norge :)

    SvarSlett
  4. Stine Marie: Det er bra vi har forskjellig smak! Men jeg likte boka altså :-)

    SvarSlett
  5. Er vel heller lett aa se at fortelleren er glad i Cuba og hater Castro? Noe som kanskje ogsaa er meningen for aa skildre folelsene?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...