Anna Gavalda er en forfatter jeg liker godt og gleden var derfor stor da jeg ble oppmerksom på at den siste boka hennes var oversatt til norsk.
Historien blir fortalt i jeg-form av Garance, en kvinne i slutten av tyveårene, bosatt i Paris. Hun skal i et stort familiebryllup på landet, og får sitte på med broren Simon og svigersøsteren Carine. Simon virker deprimert, og Carine er en skikkelig bitch som ikke kan la være å påpeke feil og mangler med Simon. Garance selv sitter i baksetet og tenker på hvordan hun og søsteren Lola mobber Carine hver gang de treffer henne. Det er tydelig at Garance lever et liv som er ganske fjernt fra broren og svigersøsterens. Det er hun stolt av.
Da de etter noen timers kjøring plukker opp Lola blir humøret til Simon bedre, mens Carine blir enda surere. Etter litt krangling og diskusjoner ankommer søsknene og Carine endelig den lille landsbyen der bryllupet skal være. Mens Carine overværer seremonien i kirka bestemmer Garance, Lola og Simon seg for å stikke av. De savner nemlig lillebror Vincent som har sommerjobb på en slott, og ikke kunne komme. Derfor kjører de til han. Og gjett om han blir glad når resten av søskenflokken står i døra? Så tilbringer søskenflokken ett døgn sammen der de prater om livene sine, og hvordan de har det i dag.
Tematisk og stilistisk er denne boka veldig lik de andre bøkene til Gavalda. Det er mange halve setninger, og dialogene tar stor plass. Det gode livet er på landet, og mellom blomster og dyr man finner meningen med livet og svarene på de vanskelige spørsmålene.
Da jeg åpnet boka og så skriftstørrelsen og linjeavstanden tenkte jeg med en gang på Leseløveserien. Der er bøkene utformet på samme måte; stor skrift og mye luft mellom linjene. Nå er det jo ikke sånn at man skal bedømme en bok etter hvor store bokstaver og hvor mange centimeter det er mellom hver linje, men jeg lurer på om ikke tanken bak utformingen er at teksten egentlig er for kort og tynn til å være en roman, men hvis man bare blåser ting litt opp så kan man slippe unna med det? Uansett, jeg er ganske skuffet fordi jeg føler at jeg har lest dette før. Karakterene er kjedelige og har tendenser til mobbeadferd. Jeg fikk heller ikke det samme forholdet til dem som jeg har hatt til hovedpersonene i de andre bøkene. De har jeg likt, denne gangen blir vi kjent med bleke kopier. Nå er det noen dager siden jeg ble ferdig med denne lille bagatellen av en bok, og jeg må virkelig anstrenge meg for å huske handlinger og personer. Ingen spor er satt, og skal du bare lese en bok i år, må du ikke lese denne!
Terningkast 3
Så flott at du har lest den først, da trenger ikke jeg starte på den. Jeg elsket "Saman er ein mindre aleine" og novellesamlingen "Eg vil at nokon skal vente på meg" likte jeg også. "Lykka er ein skjeldan fugl" ga jeg opp, kom aldri inn i den.
SvarSlettHa en fortryllende helg...
Mange som ikke liker denne, tror kanskje jeg kommer til å hoppe over denne boka.
SvarSlett"Upperdog" er en kjempefin film og vis mer bilder fra Finnmark, selv om det er en bokblogg du har. Jeg har aldri vært i Finnmark selv, men ser at det er fint der.
God helg :-)
Eg har høyrd mange anbefale Gavalda sine bøker, men eg har ikkje lese dei sjølv, ennå. Eg veit ikkje om eg kjem dit eller ikkje.
SvarSlettWow! Har lest en bok av henne "I wish Someone were waiting for me somewhere" og synes den var utrolig herlig. Så trist at hun ikke har holdt det gående. Takk for tipset!
SvarSlettJeg ble også veldig overrasket over skriftstørrelse og linjeavstanden da jeg åpnet boka. Denne boka er jo nokså tynn i forhold til de andre bøkene av Gavalda. Tenkte jeg skulle gløtte litt i den, om jeg skulle sette meg på liste for å låne den.
SvarSlettPs. Satte meg ikke på venteliste
Oppdaget nå, sånn ca en uke etter at alle har posta innlegg at jeg ikke har svart - det var altså ikke meningen. Men har hatt det supertravelt denne uka, og bloggen har vært skadelidende! Men er kjempeglad for alle tilbakemeldinger, og ja - det er synd Anna Gavalda leverte en slik bok! Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til hennes neste.....
SvarSlett