Tor Åge Bringsværd : Slipp håndtaket når du vrir, 301 sider, Cappelen Damm

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.

Jeremias, Hildur og hunden Jensen  må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.

Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:

”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”

De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.

Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter,  blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.

I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger.  Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre,  enhver har nok med seg selv.

Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

Terningkast 5