Gå til hovedinnhold

Brobyggerne - Jan Guillou - Lydbok, 21 timer og 45 minutt



Jeg er glad jeg ikke leste Cathrine Krøgers anmeldelse av Brobyggerne i Dagbladet 12.09.2011, for da hadde jeg kanskje ikke hørt lydboka, og dermed hadde jeg gått glipp av en fin lytteopplevelse. I nesten 22 timer varer seansen, og i nesten 22 timer har jeg kost meg!

Rundt 1880 starter historien, og vi er på Osterøy på yttersiden av Bergen. Tre brødre har akkurat blitt farløse, sjøen tok både både faren og onkelen, og tilbake på Osterøya satt mora med lite penger. Guttene ble sendt til Bergen for å jobbe, men det viste seg fort at alle guttene var usedvanlig teknisk begavet, og de fikk en unik mulighet. Stiftelsen Den gode hensikt sendte brødrene til Tyskland for å ta utdannelse og bli diplomingeniører, og til gjengjeld skulle de hjelpe til med å bygge jernbanen mellom Bergen og Oslo.

Men så skjer det ting på kjærlighetsfronten som gjør at en gutt reiser til Tysk Øst Afrika, en reiser til london, og det faller på den eldste sønnen Lauritz å berge familiens ære - altså bygge bergensbanen!
Alt Cathrine Krøger fant kjedelig fant jeg spennende! Jeg elsket å høre om Lauritz kamp mot naturkreftene oppe på vidda de lange vintrene, og jeg var nesten sitrende av spenning mens jeg hørte på.

Jeg oppdget helt tilfeldig at dette ikke er en enkeltstående bok, med første del av en trilogi. Åååå - hvor glad jeg ble! Christoffer Staib leste fabelaktig!
Etiketter:

Kommentarer

  1. Kjetil Sørlund30. november 2014 kl. 18:18

    Det er pr dags dato 4 bøker i denne flotte serien kalt "Det store århundret"

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer