Gå til hovedinnhold

Joyce Maynard : Sensommerdager : Silke, 285 sider




Finn frem kleenexen! - Publisert i Altaposten 7. september 2012

Man kan velge å lese romaner på mange ulike måter. Jeg liker å lese med både hjertet og hjernen. Men noen ganger, slik som med denne boka, så kobles det analytiske vekk, og jeg leser bare med hjertet. Det var ikke meningen at det skulle skje. På notatblokka mi står det helt øverst: ”Påpek dårlig setning på side 14, sjekk hvem som har oversatt boka.” – Og så står det ikke mer. For jeg ble så betatt av denne fortellingen at jeg glemte at jeg skulle anmelde den. Jeg glemte at jeg gjerne kan påpeke floskler, klisjeer og endimensjonale hovedpersoner. Jeg glemte alt annet enn denne historien som fortelles av Henry.

Hamsteren Ted, 13 år gamle Henry, og den redde og deprimerte mora, Adele bor i et lite hus i en liten by i New Hampshire. Mora er tidligere danser, hun er vakker, men sårbar. Hun har aldri vært som andre foreldre. Det har vært en lang og varm sommer, men de to har knapt vært ute av huset. De har levd på frossenmat og supper, Henry har lekt med Ted og sett fjernsyn.

Det er en uke til skolestart og Henry og Adele er dratt på kjøpesenteret for å handle klær til Henry. Mens de går blant hyllene kommer en mann bort til Henry og spør om hjelp. Han forteller at han trenger en plass å være en stund, og lurer på om han kan bli med Henry og den vakre mora hjem. Og Adele ser på ham og sier ja. Mannen blør fra en stort åpent sår på foten og fra hodet, men Adele bryr seg ikke. Da de kommer inn i huset forteller mannen at han har rømt fra fengselet. Men Adele bryr seg ikke om det heller. Hun steller sårene hans, lar ham binde henne fast. ”Slik at du består løgndetektortesten hvis du må ta den noen gang” sier han til henne mens han knyter silkeskjerf rundt håndleddene og anklene hennes. Henry lurer på om han skal hente hjelp. Men han gjør ikke det, for mora har forandret seg. I løpet av noen minutter er hun blitt yngre, mer våken enn han noen gang har sett henne.

Det er en elektrisk spenning, en slags forbindelse mellom Adele og Frank så sterkt skildret at det er som om den kommer gjennom boka og direkte inn i leseren.

Den rømte fangen, Frank, er tilstede i nuet på en måte som jeg nesten aldri har lest om før. Historien kan virke banal, men den er skrevet med en inderlighet og en kraft som gjør det til en nærmest perfekt underholdningsroman. Jeg skriver ikke mer om hva som skjer i boka – les den selv så får du se!

Joyce Maynard er en erfaren amerikansk forfatter og skribent. Dette er hennes fjortende roman, men den første som er utgitt i Norge.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Veldig fin omtale, gleder meg til å ta fatt på denne boken. Ha en fin dag!

    SvarSlett
  2. Så flott omtale, ble oppslukt av dine ord:) Gleder meg veldig til å lese denne boken nå:)

    Ha en herlig helg!:)

    SvarSlett
  3. I'm intrigued.
    , men tror nok jeg skal prøve å finne den på engelsk. Forholdet du beskriver i omtalen minnet meg litt om Hoffmans Second Nature, husker ikke hva den heter på norsk, men er om han mannen som er oppvokst blant ulver. Min favoritt Hoffman btw.

    Man vet at bøkene er gode når hjernen kobles ut -)

    SvarSlett
  4. Jeg syntes tittelen og coveret var kjedelig, så selv om jeg har hørt mye bra om denne boka, ble den liggende i mange uker. Men nå er jeg i gang! Er helt oppslukt og har ikke tenkt å gjøre noe annet i dag før boka er lest ferdig -bortsett fra å sette på mer kaffe innimellom :-)
    Dette er virkelig en hjertebok!

    SvarSlett
  5. Dette ser ut til å værfe en bok jeg må nmotere på lista mi.Fin omtale! Ha en fin uke!

    SvarSlett
  6. Hei! Fin omtale. Jeg har denne faktisk liggende..og nå kan jeg jo glede meg til den også.:)

    SvarSlett
  7. Hm...den hørtes veldig fin ut!

    SvarSlett
  8. I alle dager Solgunn, denne boken fristet meg ikke så veldig, men NÅ etter denne anmeldelsen så må det bli neste bok!! Den står i bokhylla, må bare finne den frem...

    Gleder meg til å se deg på lørdag!

    Gro :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...