Katherine Webb : En sang fra fortiden, 17 timer

Oppslukende

Ja, dette var en god lydbok! 17 timer gikk som et svusj, og jeg er usedvanlig fornøyd både med fortellingen og oppleseren.

Zach er kunstmaler og eier av et galleri. Han har vært gift med det han trodde var sitt livs kjærlighet, men nå tar hun den lille datteren deres med seg og flytter til USA. Zack elsker datteren sin, men han har livet sitt i England, og dessuten har ekskona funnet seg en ny mann.

Zach har en besettelse, og det er maleriene og tegningene til Charles Aubrey, og spesielt et bilde, malt før 2. Verdenskrig, et bilde av Aubreys datter vil han aldri gi slipp på. Den unge kunstneren reiser til Dorset der Aubrey og familien leide et sommerhus, han håper på å finne ut mer om kunstneren.

Nå kommer Mitzy Hatzher inn i fortellingen, og gjennom hennes minner får vi historien om den unge og kjekke Charles Aubrey, og Mitzys vanvittige besettelse og kjærlighet til ham.

Jeg har ikke lest andre anmeldelser eller omtaler av denne boka, så jeg vet ikke om noen ble overrasket over de hendelsene som rulles opp og avsløres litt etter litt. Jeg ble ikke overrasket når Zach ble det for å si det på den måten.

En sang fra fortiden kan godt kalles en dameroman, rett og slett fordi det er flest damer som kommer til å lese den. Det gjør den ikke til noen dårlig roman. Tvert i mot – dette var en strålende god roman, med et nydelig språk, gode persontegninger, et troverdig mijø, troverdige miljøskildringer og det beste av alt; det er ingen klisjeer her. I tillegg tar forfatteren opp mange etiske dilemmaer – og det hadde vært skikkelig utfordrende å diskutere boka i en lesesirkel.

Cathrin Gram leser vidunderlig!

Flere bloggere har lest;

Karisbokprat

Knirk

Tine

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Les mer

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...

Les mer

Solgunn sitt

Søk i denne bloggen