Publisert i Altaposten 4. oktober 2013
Kan
store mengder sølvtøy virkelig fordrive skam?
Den
kjente forfatteren og professoren Helene Uri har skrevet en bok som angivelig
handler om Finnmark. Uri fikk nylig vite at hennes farfar kom fra Bismervik på
Sørøya, og at hans far, altså
forfatterens oldefar, var sjøsame. Uri har lyst til å skrive om Finnmark, og hun
lager en hovedperson som hun døper
Ellinor, og lar henne jobbe med samisk språk i en ikke navngitt by i Finnmark.
Dette
er grunnrisset i romanen. Uproblematisk, kanskje. Men så dør forfatterens mor,
og Helene Uri som har lovet sin venninne å aldri skrive om seg selv, bryter
dessverre dette løftet og fletter hovedpersonens opplevelser sammen med egne opplevelser, og gjør med
dette Rydde ut til en sammensurium av en roman. Boka er både fiksjon og selvbiografi, og for en leser som vanligvis
skyr selvbiografier liker jeg dårlig denne sammenblandingen.
Ellinor,
hovedpersonen i fiksjonen og Helene Uri, hovedpersonen i selvbiografien er
beskrevet så likt, og har så mange felles referanser at det blir uryddig,
kjedelig og fantasiløst.
Snobbete
Leseren
skal vite at selv om det en gang fantes en oldefar i Finnmark, en sjøsame, så
er det langt unna den virkeligheten Helene Uri selv har vokst opp i. For hun
kommer fra en familie med titler, fine møbler og mengder med sølvtøy.
Det
som ga meg størst problem var følelsen av at forfatteren var nødt til å
fortelle leserne for en fin familie hun stammer fra. Hun overlesser oss med
informasjon fra morens side av familien, i en bok som hun vil skal handle om
farens side av familien. Men for meg virker det som om det må dyttes på med
fine ting, fine titler og mengder med sølvtøy før vi kan bevege oss nordover
mot Bismervik.
Skam
Kan
hende er jeg skuffet over denne romanen fordi jeg hadde forventet å lese om en
kjent forfatters jakt etter samiske aner, og det jeg opplever å få servert er
en kjent forfatters forsøk på å skjule skamfølelsen fordi hun har samiske aner.
Eller er jeg for streng? Fordi jeg er finnmarking med både sjøsamisk og kvensk
blod og med null interesse for sølvtøy,
kan det hende jeg ikke klarte å lese denne boka med all den kjærlighet
og romslighet som den kanskje hadde fortjent.
Jeg
ser nemlig at boka også har gode kvaliteter. Det er tøft av Helene Uri å vise
frem sin sårbarhet og sin sorg etter morens død, og selvfølgelig er språket
godt. De ville ikke vært en Helene Uri roman hvis så ikke var tilfelle.
Terningkast
4
Interessant omtale. Jeg har et ambivalent forhold til hele romanen, enda jeg ikke har lest den ennå. Jeg har imidlertid lest mye om den, og tror den skal få stå i hylla enn sålenge. Ferdigleste nettopp En dåre fri av Beate Grimsrud og det var den beste selvbiografiske romanen jeg noensinne har lest. Noe sier meg at jeg skal drøye det lenge før jeg leser min neste, for Grimsrud's bok kan jeg leve lenge på. Fine helgen til deg :o)
SvarSlettEn dåre fri er fantastisk. Husker jeg leste den på 5 timer - hentet meg verken vått eller tørt som vi sier her i Finnmark :-) God helg til deg også!
SlettHm, jeg har tenkt å lese denne, selv om både du og Line , sikkert helt berettetiget, har deres innvendinger,,
SvarSlettmen det blir sikkert ikke før en god stund fremover.. God helg.:)
Ja, du må lese og så får vi se hva du syns. Har ikke lest Line sin anmeldelse, men det må jeg gjøre skjønner jeg - spesielt hvis hun også hadde innvendinger. God helg til deg også i Sør-Amerika :-)
Slett