Om lokalhistorie, Idagruppen, Tirpitz og en bestemor som enda kan fortelle

Først litt om Reidar Hirsti sin bok Tirpitz, utgitt på Gyldendal i 1983 - 126 sider

Altafjorden var en av de store flåtebasene under den andre verdenskrig. Tirpitz, verdens største krigsskip ble ankret opp i Kåfjord i Alta i mars 1943. Churchill pekte ut Tirpitz som en av de viktigste krigsmålene for de allierte.

”Hele den sjømilitære verdenssituasjonen ville bli forandret dersom Tirpitz ble satt ut av spill”, skrev Churchill i slutten av 1942.

Den britiske marineledelsen som hadde ansvaret for å beskytte ishavskonvoiene måtte bygge opp et etterretningssystem. De allierte sendte viktige forsyninger til Murmansk, og tyskerne skjønte at de måtte få kuttet navlestrengen. Derfor plasserte de Tirpitz i Altafjorden, kun 100 nautiske mil fra konvoiene. Det ble enormt viktig for de allierte å uskadeliggjøre Tirpitz, noe Churchill og Stalin var enige om i en brevveksling i mars 1943.

Altafjorden var full av tyske krigsskip og det var ca. 20 000 tyske soldater stasjonert i Alta. Britisk etterretning ga Torstein Raaby oppdraget å etablere en etterretningsorganisasjon i Alta som skulle rapportere direkte til britisk etterretning om de to største krigskipene i Altafjorden; Tirpitz (2 500 soldater om bord) og Sharnhorst (1 900 soldater om bord).

Torstein kontaktet en gammel venn, Karl Rasmussen – Kalle, og spurte om han kunne hjelpe ham med den store oppgaven, og fordi Kalle sa ja, og fordi Kalle var ansatt i Veivesenet, og fordi Kalle var usedvanlig smart lyktes det for Torstein og Kalle å etablere en hemmelig radiosender midt i Alta, rett foran nesa på tyskerne. Denne radiosenderen fikk navnet ”Ida” og den spionasjen som ble utført i Alta var avgjørende for at både Sharnhorst og Tirpitz ble senket. Og senkingen av disse to monstrene forkortet krigen med minst 6 måneder.

Jeg må innrømme at jeg er blitt bitt av en lokalhistorisk basille. Og jeg er indignert, rystet og delvis forbannet fordi vi vet så lite om hvordan krigen påvirket Finnmark. Rasjonelt kan man jo si at: ja, jeg vet at Finnmark ble brent. Eller; ja, jeg vet at bestemor bodde i hule under krigen. Eller; ja, jeg vet at bestefar var i Altabataljon og kjempet i Narvik. Jeg vet det, men jeg har ikke skjønt hvordan det har påvirket menneskene og lokalsamfunnene. Nå har jeg lyst til å lese mer. Om hvordan enkeltmennesket ble påvirket av at tyskerne okkuperte Finnmark, og hvordan det var når hele Finnmark brant. Når alle måtte forlate alt de eide, husdyr og eiendom og sette seg på en liten skøyte for å bli fraktet til Tromsø i påvente av beskjed om hvor det var plass til dem.

Jeg spurte bestemor her om dagen om hvorfor de bestemte seg for å flykte til en hule. Hun var gravid i 6 måned, og giftet seg samme dag som evakueringsordren kom. Her er svaret hun ga meg:

”Det var jo engelskmennene som sa til oss at vi skulle bli. Vi hadde jo radio, selv om det var forbudt. Og engelskmennene sa at det var bare noen dager til de hadde befridd Finnmark, så vi måtte ikke reise. Vi hadde jo aldri valgt å overvintre i hule hvis vi visste at freden var så langt unna”.

Jeg er heldig. Jeg har en bestemor som husker krigen, som giftet seg 29. oktober 1944, for 69 år siden. Hun kan fortelle meg hvordan hun opplevde å være en ung kvinne i Alta med 20 000 tyske soldater, hvordan jentene som ble kjærest med tyskerne ble behandlet, hvordan hun følte det da tyskerne oppdaget hula de bodde i, og hvordan tyskerne reagerte da de fant radioen.

Og nå skal jeg lese meg opp på Finnmark og andre verdenskrig.