Gå til hovedinnhold

Randi Crott og Lillian Crott Berthung : Ikke si det til noen! – Spartacus, 256 sider




En jøde i naziuniform - Publisert i Altaposten 27. november 

Helmut Crott var en tysk soldat som med store porsjoner flaks klarte å skjule at han var en ”Mischling” - en jødisk bastard. Helmut var utdannet jurist, og hadde fullført en doktorgrad da han ble Wehrmacht-soldat. Ingen måtte få vite at hans mor var jødisk. Helmut ble stasjonert i Harstad og der traff han den unge Lillian. De forelsket seg, og Lillian merket  presset fra omgivelsene. Det var ikke lov å ha slike følelser for fienden, og hun prøvde å holde igjen.  Hun var skeptisk til hensiktene hans, og han var jo tross alt en tysker. Det var først når Helmut delte sin store hemmelighet med henne at forholdet mellom dem ble noe begge ville satse på.

Gamle brev

Etter krigen giftet Lillian og Helmut seg og fikk datteren Randi. Randi vokste opp i Tyskland, men var ofte hos besteforeldrene i Harstad på besøk. Det var aldri noen som fortalte henne om farens fortid og først som godt voksen fikk hun kjennskap til farens hemmelighet. Da begynte hun å nøste opp i foreldrenes historie, og trådene hun deler med oss handler blant annet om jødeforfølgelse, krigsårene i Norge og hvor vanskelig det var for det nyforelskede paret å treffes etter krigen.

Fordi foreldrene skrev hundrevis av brev til hverandre som Randi kunne bruke som kilde og fordi mora, Lillian Crott Berthung fremdeles lever og kunne bidra med førstehåndsinformasjon er boka blitt et interessant og viktig tidsbilde.

Skammen over å være jøde finnes enda hos mange tyskere, og dette forteller både Randi og Lillian en del om. Vi trenger flere slike bøker som minner oss på at vi alle er like mye verd, og at åpenhet og mot ikke bare er ord som kan brukes i fine taler, men handlinger som kan endre menneskers liv.

Boka er godt komponert med korte kapitler og raske sceneskift. Enkelte partier er like spennende som en velskrevet thriller.

 Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet