Publisert i Altaposten 4. mars 2015
Personlig møte med en lun feilvare
I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store
operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om
døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke
og de som står ansikt til ansikt med døden».
Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler,
og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han
mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen
snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger
får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han
hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært
vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i
verden, og jobbet for å få den.
Diktafon
Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka.
Han har lest alle bøkene faren har skrevet, det er mer enn tjue, og han hadde
over 200 sider med notater og spørsmål, og så har han brukt diktafon. Dette med
bruk av diktafon har vært en genistrek, og helt avgjørende for at boka er blitt
så god. Det å gjengi dialoger fritt etter hukommelsen er verken spesielt
troverdig eller enkelt. Og når mer enn
halvparten av boka er dialog, må de være gode. Heldigvis og takk og lov er
dialogene så bra at det er som å høre stemmen til Per Fugelli komme ut gjennom
boksidene.
Et utsvevende ungdomsliv
Det er sjarmerende når Aksel spør faren om hvordan han var
som ungdom. Per fremstiller seg selv som en det holdt på å gå riktig galt med.
Han gikk på jazzklubb og drakk øl, kom sent hjem og måtte gå det ene året om
igjen på videregående. «Dette høres tvilsomt ut» er responsen fra Aksel. Han får
beskjed om å spørre bestemor Olga, som tross sine snart 100 år er åndsfrisk og
husker tilbake til sin nesteldste sønns barndom og ungdomstid. Olgas svar når
Aksel spør om hun kan fortelle om det ville ungdomsåret er: «Nei, så tåpelig!
Skeiet ut, du? Det er bare en ønskedrøm han har» og en av Pers yngre brødre
kommer inn og sier at jazzklubben Per så flittig frekventerte kun var åpen
søndag formiddag, og at Per sjelden var ute etter klokka 20. Aksel kjører faren
en del på dette. At det er så stor forskjell mellom hva han forteller og
hvordan livet hans faktisk er. For eksempel må Aksel når han kommer til Oslo bo
på hotell eller hos venner. Han kan ikke bo hos foreldrene for Pers oppførsel
når det kommer til leggetider og forstyrrelser omkring dette nærmer seg hysteri.
Hvis Per ikke er i seng til 22.30 er både natta og påfølgende dag ødelagt, og
nåde den som forårsaker knirking i dører eller annen ulyd. Selv kaller Per det
for en søvnnevrose.
Nært portrett
Det er ingen andre enn Aksel som kunne ha skrevet denne
boka. Han er glad i faren sin, de har gått noen runder og de har funnet frem
til en gjensidig respekt, en respekt uten heltedyrking. Aksel skriver godt, og
han er ikke redd for å utfordre:
Aksel: «Det er noe monomant og messende over debattbøkene
dine. De er propaganda-verk. Å lese igjennom alle føles som å synge Hare
Krishna i tre måneder.»
Jeg håper Per Fugelli klorer seg fast i mange år. Jeg syns
Norge trenger han og jeg syns Aksel hadde en knakende god idè når han lanserte
dette bokprosjektet. Per – Glimt av min far er blitt et avslørende, romslig, tankevekkende
og oppmuntrende portrett, skrevet med blod, svette og tårer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar