Publisert i Altaposten 2. mars 2015
Den tøffe kampen
Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse. Etter uker med tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av.
Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det. Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe. Det er interessant å få innblikk i hvor forskjellig en og samme situasjon kan oppfattes av to personer.
Dialoger - nei takk
Det er til tider en del oppstyltede dialoger noe som ødelegger flyten i teksten. Jeg ble sittende og undre meg over om det er normalt å snakke så pedagogisk riktig til hverandre. Jeg tar med et eksempel fra når Anniken forteller om en dag Erlend hadde vært på skitur og brukt fem timer lengre enn planlagt, og hun var så redd for at han var skadet at hun ringte til politiet og meldte han savnet.
«Anniken», sa Erlend overbærende og satte seg ned ved siden av meg. «Jeg forstår du ble bekymret, men du må innrømme det var i drøyeste laget å ringe politiet».
«Ok, men jeg ble bare så redd.»
«Det var veldig dumt av meg å glemme mobilen»
Vi satt stille og holdt rundt hverandre en liten stund, før jeg spurte:
"Er det sånn du føler deg når du er redd for å miste meg?"
"Det er klart jeg er redd for å miste deg. Men ikke så redd at jeg ringer politiet,»
Sånn generelt sliter jeg med dialoger i erindringsbøker. Samtalene har ofte foregått for flere år siden, og med mindre de har brukt opptaksutstyr blir ikke gjengivelsen autentisk. Denne boka fikk meg ikke til å endre oppfatning.
Dette er en kreftbok, og etter å ha lest en del bøker i samme sjanger ble jeg positivt overrasket over hvor lite emosjonell jeg ble under lesningen. Vanligvis bør jeg ha tørkepapir i umiddelbar nærhet, og jeg hulker meg gjennom sidene. Men her var fokuset ikke på at det var synd på Anniken, som har fått diagnostisert kreft 3 ganger på fire år, men på et sterkt vennskap og kjærlighetsforhold. Anniken har hatt det vanskelig, Erlend har hatt det vanskelig, men for meg ble det ikke vanskelig å lese om det.
Jeg leser ikke bøker om snikende sykdommer, ei heller omtaler om bøker om snikende sykdommer, så det var kun overskriften Dialoger, jeg så gjennom lukkede øyne. Siden jeg nettopp selv var i en situasjon der mannen sendte politiet etter meg, etter kun 3t i skogen, sitter jeg her med førstehåndskunnskap om påfølgende dialoger.
SvarSlettUten å avsløre for mye fra de indre gemakker, sier jeg kun:
Du hadde helt rett, det er ikke sånn det foregår.
Omsorgen bestod i å ha bilen full av sjokolade, og servere varme middagsrester.
Skjønner ikke at du kan lese slike bøker uten å pådra deg alle symptomene.
Hihi - nei, jeg har en liten anelse om at dere ikke satt tett sammen og snakket pedagogisk og forklarende til hverandre.Det er mye god omsorg i sjokolade og middagsrester :-)
SlettJeg er ganske lite hypokondrisk, så kjenner ikke så godt etter når det gjelder somatiske sykdommer.