Publisert i Altaposten 29. juni 2015
Rørende om tidlig alzheimer
Tenk deg å være 42 år gammel
når du får diagnosen tidlig alzheimer. Tenk deg å ha to vakre barn, en
ektefelle du elsker og et liv du alltid har drømt om, men så plutselig glemmer du hva du jobber med
og hvem du er gift med. Det er dette hovedpersonen Clarie opplever. Faren
hennes døde av tidlig alzheimer, og hun arvet genet og sykdommen fra ham. Den
yngste datteren var bare tre år gammel og Claire jobbet som lærer da de første
tegnene på at noe var alvorlig galt kom. I begynnelsen prøvde hun å fortrenge
signalene fra kroppen. Hun ville
ikke at det skulle være sant. Men tidlig alzheimer er en nådeløs sykdom, det
nytter ikke å lure den eller å rømme fra den. Innhentet blir man uansett, og
det gikk kort tid fra diagnosen var et faktum til Claire var helt avhengig av
andre. Hun måtte slutte å jobbe, hun kunne ikke kjøre bil mer, og hun kunne
ikke være alene hjemme lenger. Moren til Claire flytter inn for å hjelpe med
det praktiske, og hun som har mistet ektefellen i samme sykdom sliter også med
å akseptere hvor syk Clarie er blitt. Leserne får være med på en reise der
Claire går fra å være velfungerende til å miste grepet om livet sitt.
Skiftende jeg-fortellere
Fortellerperspektivet veksler mellom
Claire, den eldste dattera, mora og ektemannen. Dette grepet gjør at vi blir
kjent med de innerste tankene og følelsene til de viktigste personene rundt
Clarie. Dette er pålitelige kilder, og det er enkelt å tro på dem. Vanskeligere
er det å tro på Claire – ikke fordi sykdommen hennes ikke er godt skildret, for
det er den, men fordi Claire forteller sin egen historie. Hvordan kan en kvinne
som ikke lenger husker bokstavene, som ikke husker hvordan hun trykker på
mobiltelefonen, som ikke husker hva farger heter, og som stort sett er hjelpeløs,
fortelle detaljert ned til minste
detalj om hva som skjer med henne? Jeg tok meg ofte i å tenke at boka hadde
blitt mer autentisk hvis fortellerstemmen hadde vært allvitende. Slik det ble
nå lot jeg meg irritere over hvor lite Claire husket, men hvor detaljert og
nøyaktig hun skriver.
De siste årene er det kommet
flere gode skjønnlitterære bøker som handler om Alzheimer, og den ene boka er
tristere enn den andre. Det ble noen tårer denne gang også, selv om jeg har
lest bedre bøker om temaet. Vil du lese andre skjønnlitterære bøker om
alzheimer anbefaler jeg Alltid Alice av Lisa Genova. Genovas bok kom i 2007 og
er nylig filmatisert med Julianne Moore i hovedrollen.
Terningkast 4
Denen boka har jeg på vent, takk for påminnelsen. :) Å bli rørt er jo fint.
SvarSlettJa, det er fint å bli rørt :-)
SlettFlott omtale! Jeg likte denne godt, og ble både forferdet og redd over hva som kan skje med et så ungt menneske. Synes forfatteren formidler godt livet til Claire :)
SvarSlettTakk, syns også forfatteren var flink, men savnet nok det lille ekstra. Har du lest Alltid Alice?
SlettDenne ligger på vent her hos meg og har gjort det en god stund, så jeg må bare takke for påminnelsen jeg også.
SvarSlettVærsågod :-)
SlettAltså - jeg leste første setning - 42 år og Alzheimers, og avskrev prompte både bok og omtale. Begge deler er sikkert velskrevet og gode - men du vet - noen ting kan man (jeg) ikke lese om. Fantasien er for sterk - og hjernens kontroll over kroppen for absolutt. Skulle jeg lest dette er det ingen tvil om jeg hadde fåt alz før jeg var halveis.
SvarSlettHodet i sanden, freud på plass. Men, takk og pris, leser - og lærer andre!
Det er ulempen med disse bøkene, man begynner å kjenne så godt etter i egen kropp og eget hode. Jeg love å følge med på deg :-)
Slett- snälla -
Slett