Oppsummering fra Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 16. - 19. november 2016
Fylkesbiblioteksjef Heikki Knutsen og Levi Henriksen i samtale om bøker og fotball.
Knallsuksess!
Thorvald Stoltenberg, Maja Lunde, Kim Leine, Moddy og Marina
Stepnova var bare noen av de mange flotte personlighetene som har vært med på å
gjøre Finnmark Internasjonale Litteraturfestival 2016 til det som må kåres til
den beste festivalen, hittil! Om to år er det ny festival og da er det mange
som håper at festivalen igjen legges til Alta, slik det ble gjort i 2010 og
2012.
Finnmark internasjonale littraturfestival ble
arrangert for fjerde gang, og høydepunktene sto i kø, noen mener samtalen
mellom Thorvald Stoltenberg og Erik Wold var best, noen trekker frem konserten
med Moddy og Arkhangelsk kammerorkester, men også forfattermøtet mellom Maja
Lunde, som vant Bokhandelprisen i fjor, og biblioteksjef i Alta kommune, Sonja
Kristin Granaas har blitt trukket frem som høydepunkt.
Under årets festival som hadde tema «Mentalitet» var
det ca. 50 aktører i sving fra tidlig morgen til langt ut på natten. Det var
forfattere fra Norge, Russland, Sverige, Danmark, Island og Finland, og også en
del tilreisende fra disse landene.
Uten
håpet når vi aldri våre mål
Erik Wold var ansvarlig for et seminar om biblioteket som debattarena, og den tidligere NRK journalisten og debattlederen Erik Wold var også den som ledet samtalen med Thorvald Stoltenberg foran et mer enn fullt samfunnshus torsdag ettermiddag. Wold presenterte Stoltenberg som barentssamarbeidets far. Stoltenberg sa at han hadde vært minst 100 ganger i Kirkens og han husket hvert eneste besøk og at han hadde et helt spesielt forhold til det nordligste fylket.
- Jeg er ikke redd for Russland, men hver gang den nye presidenten i USA taler blir det nye uklarheter, svarte han på spørsmålet om han var redd for fremtiden.
-
Jeg er forsiktig optimist fordi vi som
naboland til stormakten Russland aldri har handlet slik at vi har hatt en
farlig væpnet konflikt med Russland. Dette skyldes at Norge bruker mye tid på
utenrikspolitikk. Vi har tenkt gjennom hver eneste setning vi ytrer, og vi har
gjennom denne utenrikspolitikken klart å holde kontakt, selv under den kalde
krigen.
De siste to, tre årene har vi fått et stadig kjøligere forhold til Russland. Hva betyr det for samarbeidet i barentsregionet, undret Wold?
-
Barentssamarbeidet er det eneste
bilaterale forholdet som har bestått i alle disse år, så jeg er optimist når
det gjelder det også. Men det er klart at det er utfordringer, og skuffelser
møter man jo stadig. Jeg husker spesielt godt de episodene når trailerlass med
mat og klær som skulle til Russland ble stoppet på grensen og ikke kom gjennom
tollen på grunn av enkeltmenneskenes behov for å vise makt. Det ordet seg etter
hvert, men det irriterte meg noe voldsomt.
Snakker
med Jens og Camilla hver dag
Han snakker fremdeles med barna hver dag, og før var
det han som ringt dem, men nå er det de som ringer han. Det ble stor stemning i
salen da Wold lurte på om Jens ringte for å rådføre seg med faren. – Det ville vært
vanvittig hvis Jens ringte meg og spurte meg ril råds om hva vi skal gjøre med
Tyrkia! Nei, de rådene jeg har gitt måtte ha kommet for mange år siden.
Han avsluttet med Vàclav Havels kjente ord: «Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke
alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, og jeg trori kke alt vil gå
galt. Jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet; Uten håp når vi
aldri våre mål.»
Finnes det en særegen finnmarksmentalitet?
Einar Niemi er professor emeritus ved UIT og har
publisert mange bøker og artikler om minoritetshistorie, migrasjon og regional
historie. Han har fått Norges arktiske universitets formidlingspris, og etter
knappe 50 minutters foredrag, med fullt lokale tidlig en torsdag formiddag er
det lett å skjønne hvorfor prisen gikk til nettopp ham. Finnes det en særegen
finnmarksmentalitet var spørsmålet han stilte, og som han prøvde å gi svar på i
løpet av den knappe timen.
Det hagler av stereotypier om at det finnes en særegen
finnmarksmentalitet. Budskapet fra Finnmark er ofte at vi er så spesielle at vi
må behandles på spesielle måter. Det har
lett for at finnmarkingene gjør seg selv til klienter – vi blir klientifiserte.
Vi vil være med, men så vil vi ikke likevel, fordi vi uttaler at vi har begrensninger
fordi vi bor i Finnmark.
Niemi snakket en del om nabokrangel mellom byer, og
han trakk frem Vadsø og Vardø og hvordan man gjennom stadige gjentakelser
ovenfor noe som kanskje ikke er sannheter, befestet polariseringen. Eksempelvis
at Vadsø er byen der ingenting skjer, alle sitter bak rullegardiner, men Vardø
er den joviale byen der man aldri går tørst og sulten hjem.
Populære Laila Stien
Laila Stien møtte rådgiver ved fylkesbibliotekets
Rønnaug Ryssdal til samtale, og vi fikk et kort oppsummering av 37 års
forfatterskap, men fokuset for samtalen var novellene. Stien fortalte om
hendelsene som førte frem til at hun ble forfatter. I 1973 jobbet hun på Tromsø
Museum og ale ansatte måtte testet for tuberkulose. Hun fikk beskjed om at hun
hadde sykdommen, og ble innlagt fire måneder for behandling. - Og det var fantastisk! Hun noterte ned hva
medpasientene sa, og fortalte om dette i brev til venner. Vennene oppmuntret
henne til å sende flere brev, og hun skrev brev der hun både la litt til og
trakk litt fra. Hun sendte inn to historier som ble antatt i antologien
Nordra75 og fire år etter debuterte hun med novellesamlingen Nyveien. Det viste
seg etterpå at Laila Stien aldri hadde hatt tuberkulose, men hun er evig
takknemlig for feildiagnosen hun fikk i 1973, uten den hadde hun kanskje ikke
vært forfatter. Det ble en nydelig time på biblioteket med en lun og
god stemning med mye latter fra både Stien, Ryssdal og publikum i salen. Dette
ble en av høydepunktene på festivalen for min del.
Hild Haaheim og Ingeborg Arvola
Hild Haaheim (Nordnorsk julesalme) og Ingeborg Arvola
(Neiden 1970) møttes til samtale om flerkulturell
mentalitet i lokallitteratur.
Bøkene deres tar opp mange av de samme tingene, de har
mange berøringspunkter, samtidig som de er svært forskjellige. De skriver med
et handlingstyngepunkt fra Øst-Finnmark, og begge bøkene fikk terningkast 6 i
Altaposten. Hild forteller at det er mange som har tatt kontakt med henne og
fortalt at boka hennes har berørt noe i dem, og selv om hun skriver om sin egen
familie så gjør hun det på en slik måte at det blir allmenngyldig. Prosjektet
til Haaheim har vært å vise hvordan enkeltmennesker måtte forholde seg til den
kalde krigen.
Ingeborg Arvola
Å dikte en verden
Marit Bjerkeng møtte den russiske forfatteren Marina
Stepova til samtale over temaet: Hvorfor smiler russerne så sjelden, og svaret
fra Stepnova var at russerne ikke stolte på andre enn sine nærmeste. – Ser du
en person med et ansikt som ser ut som om personen skal i krig, kan du være
sikkert på at det er en russer, sa hun, til høy latter fra salen. Stepnova er
en av russlands mest anerkjente forfattere og hennes forfatterskap sammenlignes
med Tolstoj. Selv mente Marina at hun ikke var forfatter. – Nei, Tolstoj var en
forfatter. Man må først leve, og så være død i minst 50 år før ettertiden kan
bestemme om bøkene du skrev var gode eller ikke. Det finnes mange eksempler på
forfattere som er store i samtiden, men som er glemt ti år etter sin død, og
motsatt – forfattere som ikke fikk anerkjennelse mens de levde, og plutselig,
femti år etter at de døde blir de oppdaget. Så jeg er ingen forfatter.»
Virkelighetslitteraturdebatten
Det virket som om alle forfatterne fikk dette
spørsmålet fra sine intervjuere; i en eller annen form, og også Marit Bjerkeng
lurte på hvordan Stepnova stilte seg til å bruke virkelige mennesker i sine
romaner. - Det er to typer forfattere i verden. Det er den ene typen som dikter
en verden, og det er den andre typen som beskriver sin verden. Jeg dikter en
verden.
Det mest rørende øyeblikket under hele festivalen var
da en beveget Levi Henriksen dediserte en sang til en syrisk flykning han hadde
møtt på Kirkenes videregående skole. Elevene hadde arbeidet i flere måneder med
ulike noveller, og etter at Henriksen hadde avsluttet bokpraten med elevene kom
en gutt fra Syria frem til Henriksen og ville diskutere novellen « Et hus av
hender». Gutten hadde lest novellen fire, fem ganger, brukt ordbok og virkelig
jobbet seg gjennom språket, og han hadde flere fine spørsmål til forfatteren,
blant annet lurte han på hvorfor slutten var så åpen. Denne samtalen med den
syriske gutten og praten med han om novellene var noe av det fineste Levi Henriksen
hadde opplevd som forfatter. – Slike
øyeblikk gjør at du skjønner at det er verdt det, sa han med grøtet stemme
foran et fullsatt samfunnshus under lørdagens avslutningskonsert.
Festivalsjef Sunniva Knutsen var veldig fornøyd med
årets festival, og først og fremst med forfatterne som har gjort en strålende
jobb for festivalen, og for staben som har jobbet hardt disse dagene. - Det har vært fantastisk morsomt å se at det
har vært fullt på nesten hvert eneste arrangement. Det har vært en glede å arrangere
festivalen her i Kirkenes.
Ser ut for å ha vært en fantastisk festival! Kjekt å lese.
SvarSlettJa, det var en fantastisk festival. Du som er så glad i i vinter og snø kan jo komme og være med på neste festival - veldig trivelig.
SlettAt man nå skal legge disse festivalene så langt borte. I god historisk ånd burde alt kultur legges et par togtimer unna 1814. It is only right.
SvarSlettLiker forøvrig sitatet om - å dikte verden - framfor å beskrive den - liker begge typer bøker, men skulle ønske det var mer dikting kontra beskriving, reality kan vi se på tv. (Litt hyklersk, biografisirkel og alt).
(Artig med tuberkolosen til Laila Stien. Tilfeldigheter!)
Artig med tuberkolose - ja, spesielt siden det ikke var noen tuberkolose! Har veldig lyst til å lese Marina Stepovas bok, men det dukker hele tiden opp nye ting som MÅ leses, og så havner den langt nede på lista. Men den skal leses snart. Jeg likte også sitatet - og tenkte en del på Vigdis....
SlettTakk for et veldig interessant innlegg om en festival jeg gjerne skulle ha vært på!
SvarSlettVærsågod :) Ja, syns å huske at du ble invitert :)
Slett