Publisert i Altaposten 14. august 2017
Befriende, modig og forløsende!
Helga Hjorth, Vigdis Hjorths yngste søster har
skrevet en roman der hun formidler sin opplevelse av å være en del av et
litterært univers – uten mulighet for å svare på det hun opplever som usannhet
og falske minner.
Høsten 2016 ga Vigdis Hjorth ut Arv og miljø.
Utgivelsen skapte mye støy, og var tema for mange debatter både i og utenfor de
litterære miljøene. Bølgene var så kraftige at etterdønningene fremdeles
kjennes ett år etter, og med Helga
Hjorths roman har debatten blusset opp igjen. Mange mente at Arv og miljø var
en selvbiografisk roman, noe Vigdis Hjorth hardnakket dementerte. Hun sa i
flere intervju at hvis hun ville skrive en roman om eget liv ville hun kalle
hovedpersonen Vigdis, og ikke Bergljot, slik hun hadde gjort i Arv og miljø.
Helga Hjorth har benyttet det samme magiske
grepet – det som gjør at man kan skrive selvbiografisk, og likevel kalle det en
roman – hun har byttet ut navnene på alle involverte. Dermed er også hun
beskyttet av fiksjonen. Hun skriver ikke om sin forfattersøster Vigdis, men om sin forfattersøster Vera.
Å lese Fri vilje uten å ha lest Arv og miljø
først lar seg selvfølgelig gjøre – men denne boka er en direkte konsekvens, og
et direkte svar på Arv og miljø. Boka starter slik:
”Vi hadde pleid å være en flokk, vi fire barna i
familien. Men det kom aldri til å bli oss fire igjen. Ikke etter at pappa døde.
Ikke etter arveoppgjøret, da debet og kredit skulle gjøres opp. Da de to
eldste, Even og Vera, fant hverandre igjen etter mange år, og det brøt ut krig.
Da Even og Vera gikk mot Ingvill og meg, og det ble to mot to….Tekstmeldingen
kom inn mens jeg sto på kontoret. Romanen kommer ut 14. september og vil i alle
sammenhenger bli omtalt som en roman. Ta det helt med ro.”
Boka er delt inn i tre deler der den første,
Høst, forteller om farens dødsfall, om arveoppgjøret, om eskaleringen i mistro
og sinne mellom søsknene og mange tilbakeblikk på barndom og ungdomsliv.
Midtpartiet, Livet etter døden, starter med at søstrene til Vera og moren,
reiser til Budapest noen dager før utgivelsen av romanen som skal forandre alt.
Jeg-fortelleren, Nina har ringt til tredaktøren i forlaget boka skal gis ut på
og uttrykt sin bekymring. Forlagsredaktøren svarer : ”Og du må uansett huske på
at det er en roman. Navnene deres vil bli byttet ut.”
Selv om søstrene og mora reiste bort for å
beskytte seg var det vanskelig å ikke bli en del av dramaet som fulgte
utgivelsen av Veras bok. Familiemedlemmer og venner sendte tekstmeldinger og
ringte, og behovet for å gi sin versjon av virkeligheten ble påtrengende. I
siste del, Hytteliv, blir vi med Nina på skrivekurs på Gyldendal og hun lærer
hvordan hun skal komponere en roman. Hun sitter ofte på hytta og skriver og
tenker, og hun snakker med hyttenaboene. Hun prøver å forklare, å rette opp.
Hun ser i blikkene deres at de har lest den siste boka til Vera, og hun vil
ikke at noen skal tro at alt som sto i den er sant. Spesielt ikke det som
handlet om faren og hans påståtte overgrep mot Vera da hun var fem år.
Mange av scenene i boka finnes i Arv og miljø,
men da med Vigdis Hjorths tolkning. Det er befriende å lese hvordan Helga
Hjorth opplevde de samme situasjonene. At søstrene opplever samme situasjon
ulikt er naturlig, og jeg skjønner godt behovet Helga Hjorth har hatt for å nå
igjennom med sin versjon. Hun har tatt et modig valg, og hun behersker
skrivekunsten godt. Her er det spenningstopper, gode metaforer, frempek og høy
temperatur. At det er uvanlig å svare på ytringer fremsatt i
virkelighetslitteratur gjør bare dette romanprosjektet enda mer modig.
Terningkast 5
Kjekt å lese omtalen din av denne kontroversielle boken. Som du sier, jeg skjønner godt at lillesøsteren hadde behov for å nyansere bildet storesøsteren har skapt av deres situasjon.
SvarSlettTakk - det er jo en spesiell bok, og selv nå, noen uker etter lesningen er jeg fremdeles ganske begeistret.
Slett