Gå til hovedinnhold

Torunn Berge : Paulas reise – Finnmark 1944 : Gyldendal : 80 sider


 Publisert i Altaposten 3. juli 2020 




Torunn Berge er grafisk designer og sakprosaforfatter. Hun har gitt ut en rekke sakprosabøker for barn og unge med tema fra det store utland, og nå har hun skrevet om Finnmark. Hennes svigermor Paula var fjorten år da hun fikk ordre om å evakuere, og basert på samtaler med Paula selv og andre slektninger har Berge skrevet om evakueringa og om krigen i Finnmark. 

 

Paula vokste opp på Frydenstrand på sørsiden av Ingøy. Tolv år gammel begynte hun å arbeide som hushjelp hos de som eide fiskebruket på Gåsnes. Det var på Gåsnes hun var da hun ble vekket midt på natta med beskjed om at tyskerne sto med bensinkanner og var klare til å tenne på fiskebruket. Hun evakuerte sammen med de hun bodde og arbeidet sammen med, og hun hadde et håp om at hun ville treffe familien sin igjen. Da båten la til kai i Tromsø fikk hun et kjapt glimt av faren sin, men det skulle ta en stund før hun fikk treffe og snakke med familien. I Tromsø ble hun sendt til avlusing på Lærfabrikken sammen med mange andre evakuerte, og de overnattet i en kirke før de ble sendt videre med båt sørover.

 

Boka er bygd opp med korte kapitler der vi først blir kjent med Paula som vi følger på reisen sørover. Halvparten av boka er viet faktabokser som forteller om både små og store hendelser i Finnmark og om andre verdenskrig. I tillegg har Berge brukt Paulas opplevelser til å fortelle mer om hvordan folk levde og bodde i Finnmark både før, under og etter krigen, med et spesielt fokus på Ingøy og de spesielle forholdene ute i havgapet. 

 

Det er et rikt billedmateriale med mange private bilder og jeg syns forfatteren har balansert faktamaterialet og historien om Paula på en god måte. Boka er beregnet for barn og ungdom, og språket er enkelt og tilpasset aldersgruppa. 

 

Terningkast 5 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...