Personlig og tydelig stemme
Det er alltid med skrekkblandet fryd jeg leser debutanter, og når det attpåtil er en altaværing som debuterer blir det en ekstra nerve i lesingen. Heldigvis kunne jeg puste lettet ut denne gangen, for Bogetun Johansen skriver med stor selvtillit og hennes litterære stemme er både personlig og tydelig.
Den rebelske
Romanens jeg-forteller er Ulla, og hun er ikke så lett verken å sette i bås eller å like. Ulla bor i en kjellerleilighet hos tante Hege som har invitert henne med på shoppingtur til Töcksfors. Sjåføren på turen er tante Heges nye kjæreste, advokaten eller psykologen (Ulla er ikke sikker), som tante Hege har møtt på en sorggruppe. De er begge enker, og har nå funnet hverandre, noe Ulla er svært betenkt over.
Ulla oppfører seg som en bortskjemt tenåring når hun surmulende tar plass i baksetet. Når de kommer til grensestasjonen blir de stoppet av en toller som spør om alle som er i bilen er der av fri vilje. Det viser seg at Ulla har skrevet hjelp med store bokstaver i duggen på bakruta. Det var ca. der jeg måtte inn på forlaget sine sider for å sjekke om jeg hadde misforstått sjangeren, dette måtte jo være en ungdomsbok! Ulla fortsetter med utfordrende og utagerende adferd gjennom hele helgen, og hennes ondskapsfulle oppførsel mot tantas nye kjæreste får konsekvenser. Hun må flytte fra tanten og blir plassert i en liten campinghytte på en campingplass på Beverøya.
Det viser seg at hun har passert tenårene med god margin, og har vært lenge i NAV-systemet, så lenge at hun har opparbeidet seg en solid konto som kan brukes til å ta fatt på store prosjekt, slik som å redde Repparfjorden fra gruveslam og forurensing. De som forventer lange passasjer fra Finnmark vil nok bli skuffet. Ulla svipper så vidt innom Hammerfest og omegn, før turen går til Lyngen og nye opplevelser der.
Lekent om det tunge
Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen, men jeg er imponert over hvor mye humor og lett stemning Bogetun Johansen har klart å inkorporere i en bok som på underfundige måter beskriver et ganske plaget menneskesinn. Ulla er en ganske upålitelig forteller helt uten selvinnsikt, og ett av mange spørsmål jeg stiller meg er om Ulla er født slik, eller blitt slik? Oppveksten hennes hadde sine utfordringer, med en brokete familiebakgrunn som lenge vil være utydelig for leseren. Her er et lite utdrag fra et tilbakeblikk på hvordan hun husker moren:
«Mamma var best hjemme. Der visste hun hvor alt var, stort sett hvem hun var. Når hun gikk ut, blei verden vanskelig. Ofte prøvde hun på seg flere fjes før hun krøyp over dørstokken. Men alle var som lekke dykkermasker, før eller siden seiv verden inn og mamma ut.»
Mange i Ullas familie har hatt behov for trøsten alkoholen kan gi, og også det er skrevet på en slik måte at det må deles her:
«Men hun hadde også hatt sorg, og sorg er en stille katapult som sender deg ut av hverdagen og til steder du ikke trives, steder som får deg til å fryse og føle deg aleine. Da har alkoholen varme å gi for den som ikke har vett til å kle på seg.»
Selv om hovedpersonen er et plaget menneske med mange traumer har jeg ledd høyt mange ganger, fordi forfatteren har klart å tilføre fortellingen en letthet som fungerer som et motvekt til ensomheten og kulden som Ulla ofte har beveget seg i. Camilla Bogetun Johansen utfordrer leseren og holder igjen viktig informasjon som hun på snedig vis porsjonerer ut etter eget forgodtbefinnende. Det er modig gjort, og jeg gleder meg til å følge forfatterskapet videre.
Camilla Bogetun Johansen (f. 1980) har vokst opp i Finnmark og bor i Oslo.
Terningkast 5
Fint med seriøse bøker som også har humor. Høres ut til å være en interessant debutant.
SvarSlett