Gå til hovedinnhold

Sofi Oksanen : Baby Jane, Oktober, 188 sider




Panikkangst i lesbehelvete - Publisert i Altaposten 24. mars 2011

Hun kjører på fra første linje og hun hamrer budskapet inn. Om Piki, den steintøffe lesbiske jenta med stemme som en gråtende klovn – en stemme som bedrar og tildekker det som stemmens eier ønsker å skjule.

Romanens jeg-forteller tenker tilbake på livet hun levde med Piki, Helsingfors tøffeste lesbe. Piki hadde alt, hun var vakker, tøff og elsket av alle jentene på byen. Når Piki snakket, lyttet andre. At Piki var deprimert var noe alle visste, men alle var jo deprimert, og de brukte jo de samme medisinene, så derfor brydde ikke kjæresten seg så mye om Pikis depresjon:

”De første månedene vi var sammen, var varme og sommerlige, og ingen av oss likte det når det var altfor varmt, så vi holdt oss inne der det var kjølig, og gikk på bar om kvelden. Hete passet oss ikke, for legemidlene vi gikk på ga oss kraftig svette, og det rant så mye av oss at vi ville ha vekket urimelig oppmerksomhet om vi hadde gått ut”.

Jentene koser seg hjemme, drikker seg fulle på rom og øl før de utpå natten drar på nattklubb, og dette livet lever de lenge. Helt til det en dag er slutt på pengene, og det må tenkes ut alternativer for inntjening. Da viser det seg at Piki  ikke bare er deprimert, hun har alvorlig panikkangst også, og hun tør ikke engang gå ut med søpla i edru tilstand.

Piki og kjæresten begynner med telefonsalg av blant annet (hold deg fast) brukte bind, tamponger og truser. Enkelte kunder betaler mye for slike herligheter, og snart har jentene  penger nok til å gjenoppta sine nattlige sysler. Men Piki blir mer og mer syk, og hun vil ikke ha hjelp. Hun hevder at hun har prøvd alt psykiatrien har tilbudt henne, og hun har ikke penger nok til å prøve alternative metoder for å bli kvitt angsten og depresjonen sin.

Dette er en grusom roman! Fortvilelsen, håpløsheten og angsten ligger og lurer hele veien, og selv om jeg tidlig skjønte at dette kommer til å gå helt avsindig galt, klarte jeg ikke å la være å lese. Oksanen som fikk Nordisk Råds litteraturpris i fjor med romanen Utrenskning er en av de beste forfatterne jeg har lest. Hun er nådeløs ærlig og dette er en roman du bør holde deg milevis unna hvis du ikke takler intime detaljer og vanskelige liv!

Terningkast 6

Kommentarer

  1. Det var i grunnen bare én kommentar jeg savnet i din ellers glitrende bokomtale: Løp og kjøp! ;-) Det akter jeg nemlig å gjøre etter å ha lest dette!

    SvarSlett
  2. Solgt!
    Men først må jeg lese Stalins kyr.
    Henger etter på alle mulige fronter.
    Enig Rose, super omtale.

    SvarSlett
  3. Jeg skal først lese Utrenskning av Sofi Oksanen, som jeg fikk til bursdagen min. Liker jeg den skal jeg lese Stalins kyr, og så får jeg se. Men dine anbefalinger er notert Solgunn :-)

    Og hadde du bodd bittelitt nærmere så hadde du blitt invitert på bursdagen min!! :-)

    SvarSlett
  4. Hm. Bør nok leses. Alle tre. Jeg har dem, men har ikke hatt mot/lyst/tid/idighet/stryk den unnskyldninga som ikke passer. Men coveret på denne siste, nei, ingen salgsplakat for mitt øye, men kanskje kler den innholdet?

    SvarSlett
  5. Åja, den er grusom. Jeg får nesten frynsinger, men sånn er det jo med Oksanen.

    SvarSlett
  6. Rose-Marie: Tusen takk!

    Ingalill: Takker til deg også :-)

    Groskro: Utrenskning er bedre enn Baby Jane...men likevel så er Baby Jane noe av det beste du kommer til å lese (i år) kanskje?

    Midifila: Coveret er ikke fint - enig med deg der!

    Kathleen: Yepp - akkurat sånn er Oksanen.

    SvarSlett
  7. Ja, denne er også fin. Men ikke helt i Utrenskning og Stalins Kyr-divisjonen likevel.

    Det svenske bokomslaget var både finere og mer treffende, forøvrig. Har bildet av det på omtalen på bloggen min.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam