Solgunn sitt

Kjent stoff fra Ambjørnsen - Publisert i Altaposten 26. oktober 2012 Det handler om Sune, en voksen norsk mann som finner ro og trygghet i skogen. Sune har sine faste plasser, sine berghyller og sine hytter han hviler på og i, mens livet på yttersiden ikke er viktig. Sune har gått fra noen – både en kvinne og noen barn, og disse har han gått fra mange ganger tidligere. Han går i et landskap der han kjenner andre som vandrer, og han har faste hus og faste hytter han drar innom for å få tak i mat og klær. Sune er en hyggelig fyr, han gjør ingen fortred – så lenge han får være i fred. Han treffer en broket gruppe mennesker under vandringene sine, men felles for de fleste er at de foretrekker at politiet og myndighetene holder seg en stykke unna. Det er ikke mange som er direkte slemme, men en tjeneste er en annen verdt, og det vet Sune bedre enn noen andre. En dag skal alt forandre seg for vår helt. Han har brutt seg inn i en hytte og det er en fryktelig storm

Ingvar Ambjørnsen får prisen for sin innsats for å gjøre norske forhold kjent for et bredere tysk publikum og sitt arbeid for å gjøre tyske forhold og tysk dagligliv kjent i Norge. Gratulerer så masse til en av mine favorittforfattere!  Og her kan jeg glede mine lesere med et klipp fra en fransk oppsetning av Elling! Solgunn Solli: Nå har jeg registrert meg på Bloggurat . Bloggurat . Jeg har plassert min blogg i Alta på norske bloggkart ! Nå har jeg registrert meg på Bloggurat .

Satt og leste i et reisemagasin og da kom jeg over en artikkel som handlet om frivillighetsarbeid i Afrika og Sør-Amerika. Organisasjonen VentureCo organiserer ulike bistandsjobber kombindert med reise og opplevelser - ja takk begge deler sier nå jeg! Her er mer informasjon om hvordan og hva i forhold til bokbusstilbudet.                                Bildet har jeg hentet fra hjemmesiden til VentureCo.

Bare for å si det helt først. Det er galt å slå! Jeg mener det! Helt sant! Men likevel - hvis jeg en eller annen gang må velge mellom Aslak Nore og Simen Sætre - så velger jeg Aslak Nore. Uten tvil! For det er også galt å mobbe - og å være så misunnelig at man mister gangsynet teller vel ikke som brukbar unnskyldning? Kjenner du ikke saken? Eller var du kanskje der selv? Jeg opplyser i sladderens og forferdelsens lys: Aslak Nore ga i 2009 ut boka Ekstremistan. Morgenbladets journalist Simen Sætre skulle samtale med Nore om boka på litteraturhuset. Simen Sætre mobbet, trakasserte, æreskjelte Nore, som bare ville snakke om boka -men som ikke fikk lov til det av Sætre som midt i intervjuet ba publikum om å gå hjem. Han sa blant annet at språket var ekstemt dårlig, og at han mistet respekten for Aschehoug som seriøst forlag som ga ut denne boka. Her er lenken til saken på dagbladet, h er er det også lydklipp fra noe av kloakken Sætre tømte ut. Jeg syns Nore klarte seg fint. Han svar

I Ku Klux Klans skygge - Publisert i Altaposten 19. oktober 2012 Godt voksen gifter Laura seg med Henry, og de får to jenter. Henry har en drøm om å eie en plantasje i Mississippi-deltaet. Laura er byjente, og tanken på å flytte på landet har aldri vært hennes drøm, men i 1946 er det mannen som bestemmer og derfor blir det flytting. Henry har tung bagasje med seg i form av en ondskapsfull og egoistisk far, Pappy, som flytter sammen med dem til plantasjen. Henry er snill, men traust og godtroende, og de første valgene han gjør som plantasjeeier fører til at familien må bo i et rakkverk av et hus. Det er utedo og gjørme overalt, og en kraftig nedgradering av standard for den lille familien. Allerede første kvelden på plantasjen blir jentene syke. Legen er mange timer unna – og barna trenger hjelp. En av forpakterne er gift med Florence som jobber som jordmor, og Henry drar for å hente henne. Da han kommer inn døra med Florence, en farget kvinne som skal komme til å b

NÅ skal jeg holde en liten varetelling, med noen små kommentarer om hva, hvem og hvorfor - og dette blir en langt blogginnlegg! Honningkrukken : 7 timer - lest av Helge Winther-Larsen Honningkrukken er første bok ut i Drum-serien til Gert Nygårdshaug. I denne boka blir vi kjent med Fredric Drum, og hans preferanser. Han er jo en spesiell mann, med underlige tilbøyeligheter. For det første har han en stein, en slags edelsten (det er jo flere måneder siden jeg hørte boka, jeg husker ikke -sorry) som han ser igjennom når han står ovenfor valg. Denne steinen skifter farge og gir Fredric Drum svarene han trenger. En synsk stein altså. For det andre, han er en vanndrikker. Han drikker glass etter glass etter glass med vann -og det poengteres. For det tredje - han elsker vin og denne boka handler for det meste om vin. For Fredric Drum har reist til St. Emilion i Frankrike for å kjøpe vin til den eksklusice restauranten han er medeier i. Men når han kommer til den lille franske lands

Lunt og humoristisk - Publisert i Altaposten 16. oktober 2012 Den svenske journalisten og forfatteren Mikael Bergstrand har skrevet en lettlest og humoristisk roman der handlingen hovedsakelig foregår i dagens India. Hovedpersonen er Göran Borg fra Malmö. Han har jobbet som tekstforfatter i samme firma i over tjue år, han er skilt og har to voksne barn han har lite kontakt med. Göran bruker for det meste arbeidsdagen sin på internett, der han kun leser fotballsider. En dag blir han kalt inn til sjefen med beskjed om at firmaet ikke lenger trenger hans tjenester og han må pakke sakene sine og forlate arbeidsplassen. En av Görans venner jobber som reiseguide i India, og Göran blir invitert med på tur til det gylne triangel. Da jeg leste akkurat det satte jeg kaffen i halsen, for den turen skal jeg på om noen uker, og i håp om at det skulle dukke opp virkelighetstro skildringer fulgte jeg ekstra nøye med på alle detaljer. Men allerede på dag to blir Göran syk.

Denne romanen handler om 32 år gamle Agnes som syk av kjærlighetssorg flytter inn i en av farens leiligheter. Faren til Agnes er glad i damer, og han vet hvordan damer skal oppføre seg og hvordan damer skal se ut. Agnes husker hvordan hun ble skysset avgårde til venninner for mer eller mindre tvungen overnatting når faren skulle på date. Men nå er det Agnes det handler om. Agnes som har hatt en kjærest. Som hun var så fryktelig glad i. En kjærest hun likte, og selv om han bedro henne, så lukket hun øynene. For Agnes ville at det skulle være de to - sammen - for alltid. I et stort og fint hus og så skulle de kose seg - i tosomhet. Men nå ligger Agnes i en seng. I en leilighet hun verken eier eller leier og hun syns så synd i seg selv. Og hun gråter og hun tenker på hvor urettferdig livet er. Hun ser for seg begravelsen sin - at hun så meningsløst skal dø, av sorg kanskje? Og så får vi tilbakeblikk på barndom, ungdom og hvordan hun ble kjærest med William. Og så kommer det oppskrif

Ærlighet med kjærlighet – en ekte finnmarksbok! - Publisert i Altaposten 11.oktober 2012 Det viktigste først: Jeg har aldri flirt så mye mens jeg har lest en bok før! På det lille tettstedet Bjørkvik i nærheten av Lakselv bor Magnhild sammen med mann og to barn. Huset er stort sett rotete, mannen kjøper elendige julegaver og barna krangler, men sånn er livet. For noen. En dag sent i november får hun et typisk skrytejulebrev fra den snobbete lillesøsteren, adresse Holmenkollåsen, og Magnhild fyrer seg så kraftig opp at det tar fyr både her og der. Magnhild og fire venninner har dannet en klubb av den mer uformelle sorten. De kaller seg for Frustrerte fruer. Disse frustrerte fruene bestemmer seg for å lage en motreaksjon. De er lei av skrytete og selvforherlige julebrev og bestemmer seg for å skrive ærlige julebrev. Lokalavisen tenner på ideen og publiserer julebrevene. Reaksjonene lar ikke vente på seg. Snart vet hele verden hvem julebrevpikene i Finnmark

Jeg måtte lete litt i bokhylla, men jammen fant jeg ikke en bok av Mo Yan! Har lest Rødt korn, men det er en evighet siden, og lenge før blogginga, altså - jeg husker ikke så mye av den. Konklusjon - må lese den på nytt! Her kan du lese hva Aftenposten skriver om tildelingen og forfatteren!

Meyer februar 2010 - oktober 2012  Jeg er så lei meg. Så fryktelig trist. Men sånn er det. Hadde man ikke blitt lei seg når de ble borte, hadde jo det også vært trist.

Ja, da var Catch 22 kommet i hus, og ikke bare det - den er ferdiglest! Det var Ingalill som i denne bloggposten virkelig fikk satt fokus på boka. Jeg vet at Rose-Marie har lest den og i dag skal vi legge ut omtalene våre. En slags samlesning altså! Vi er i Italia på øya Pianosa,  det er 2. verdenskrig og vi følger en gruppe flysoldater fra USA. Historien går i sirkler, med mange lange digresjoner, slik at man stadig vekk kommer tilbake til tidligere episoder. Noen av soldatene er redde, de vil ikke fly mer, de vil ikke bombe mer og de prøver å få seg fritatt, med innbilte eller ikke så innbilte sykdommer. Andre elsker å fly, elsker å bombe og ser krigen mer som en lek. Med udugelige oberster og majorer som stadig øker antall tokt som må gjennomføres før de kan dra hjem blir situasjonen helt uutholdelig for de fleste, og mer eller mindre gal blir de alle sammen. "Havermeyer var en bombesjef som aldri bommet. Yossarian var en forhenværende bombesjef, degradert fordi han f

Både før og etter det store BOKBLOGGTREFFET 2012 h ar det vært debattert livlig om bloggere versus litteraturkritikere. Kristine Isaksen som er leder av arbeidsutvalget seksjon litteratur i Kritikerlaget sa til NRK litteratur for noen dager siden at " litteraturkritikerne ikke er redde for bloggerne men mange er nok bekymret for at folk ikke ser forskjell på kritikere og bloggere".  Og da kjente jeg igjen lysta til å kommentere. For rett som det er så er det ingen forskjell på kritikere og bloggere. Jeg heter Solgunn og jeg er blogger . Jeg heter Solgunn og jeg er kritiker. Jeg heter Solgunn og jeg er en blogger som er kritiker og jeg er også medlem av Kritikerlaget.  Så - da var det sagt. Man kan være begge deler. Og jeg er IKKE redd for at bloggerne på sikt skal ødelegge for den smale litteraturen. Det er mulig jeg er i overkant naiv. Men jeg tror at leserne selv velger den bloggen/avisa/informasjon som passer perfekt til hvem h*n er. Og hvem man er og hvem man øns

Nå lurer jeg på flere ting. Det ene er om jeg har tatt meg vann over hodet. Det andre er om andre har tatt seg vann over hodet. Og for det tredje; er det flere enn meg som kommer til å si at det har forekommet episoder der det har vært vann som har eksistert over hodet? Ja, sånne spørsmål fikk jeg lyst til å stille etter å ha lest Mennesket er en stor fasan i verden av Herta Müller. Windisch er møller, han er gift og har en (voksen) datter. Jeg skrive voksen i parantes fordi historien fortelles i sirkler og snirkler og selv om datteren som oftest er voksen, får vi også tilbakeblikk fra da hun var liten. "Windisch stiller albuene på bordet. Hendene hans er tunge. Windisch legger ansiktet i de tunge hendene. Verandaen vokser ikke. Det er lys dag. Verandaen faller et øyeblikk ned på et sted der den ennå aldri har vært. Windisch merket støtet. I ribbena hans henger en stein." Det handler om å sitte fast i et land, i en landsby, i en situasjon, i en familie, og kanskje i

Spennende barnebok - Publisert i Altaposten 2. oktober 2012 Levi Henriksen er en kjent norsk forfatter og musiker som med Engelen i Djevelgaten debuterer som barnebokforfatter. Det er ti år gamle Astrid som er hovedkarakteren, og det er også hun som har fortellerstemmen i boka som begynner slik: ” Da jeg ble ti år, bestemte jeg meg for ikke å vokse mer. Det blir så liten plass oppe i hodene til mennesker når de blir store. Først hadde ikke pappa plass til mamma. Så hadde ikke mamma plass til pappa, mens jeg plutselig måtte ha plass til både mamma, pappa og de nye kjærestene deres”. Som du skjønner, dette er en bok som handler om at mammaer og pappaer finner seg nye kjærester. Men Astrid godtar ikke det. Hun misliker farens kjæreste som hun kaller for Ponni-Pia fordi hun har så langt ansikt, og hun misliker moras kjæreste som hun kaller for Domrot, Domrot, Domrot. Domrot heter egentlig Tormod, men Astrid har lest i en bok at hvis man sier navnet til noen baklen