Gå til hovedinnhold

Levi Henriksen : Engelen i Djevelgapet – Cappelen Damm, 206 sider



Spennende barnebok -Publisert i Altaposten 2. oktober 2012

Levi Henriksen er en kjent norsk forfatter og musiker som med Engelen i Djevelgaten debuterer som barnebokforfatter. Det er ti år gamle Astrid som er hovedkarakteren, og det er også hun som har fortellerstemmen i boka som begynner slik:

” Da jeg ble ti år, bestemte jeg meg for ikke å vokse mer. Det blir så liten plass oppe i hodene til mennesker når de blir store. Først hadde ikke pappa plass til mamma. Så hadde ikke mamma plass til pappa, mens jeg plutselig måtte ha plass til både mamma, pappa og de nye kjærestene deres”.

Som du skjønner, dette er en bok som handler om at mammaer og pappaer finner seg nye kjærester. Men Astrid godtar ikke det. Hun misliker farens kjæreste som hun kaller for Ponni-Pia fordi hun har så langt ansikt, og hun misliker moras kjæreste som hun kaller for Domrot, Domrot, Domrot. Domrot heter egentlig Tormod, men Astrid har lest i en bok at hvis man sier navnet til noen baklengs tre ganger så kommer de til å forsvinne.

Astrid er smart, og hun har egentlig bare ett ønske i livet, og det er at foreldrene skal bli sammen igjen. For å få dette til pønsker hun ut en ganske så utspekulert plan som etter hvert viser seg å sette både henne og foreldrene i livsfare.

Jeg syns Levi Henriksen har skrevet en underholdende og fin barnebok. Den unge Astrid blir en heltinne, og jeg kommer selvfølgelig ikke til å fortelle hvordan historien utvikler seg, men Astrid tar ansvar og viser at hun er handlekraftig. Det har kanskje noe med at besteforeldrene bor i Finnmark, og at mora er oppvokst i Rypefjord?

Språket er enkelt, setningene er ikke alt for kronglete og selv om det nesten blir i overkant spennende i perioder tror jeg at mange unge lesere vil elske denne boka.

Terningkast 5

Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer