Blogger eller kritiker - hvorfor er det nødvendigvis en motsetning?

Både før og etter det store BOKBLOGGTREFFET 2012 har det vært debattert livlig om bloggere versus litteraturkritikere.

Kristine Isaksen som er leder av arbeidsutvalget seksjon litteratur i Kritikerlaget sa til NRK litteratur for noen dager siden at "litteraturkritikerne ikke er redde for bloggerne men mange er nok bekymret for at folk ikke ser forskjell på kritikere og bloggere". 

Og da kjente jeg igjen lysta til å kommentere. For rett som det er så er det ingen forskjell på kritikere og bloggere.

Jeg heter Solgunn og jeg er blogger. Jeg heter Solgunn og jeg er kritiker. Jeg heter Solgunn og jeg er en blogger som er kritiker og jeg er også medlem av Kritikerlaget. 

Så - da var det sagt. Man kan være begge deler. Og jeg er IKKE redd for at bloggerne på sikt skal ødelegge for den smale litteraturen. Det er mulig jeg er i overkant naiv. Men jeg tror at leserne selv velger den bloggen/avisa/informasjon som passer perfekt til hvem h*n er. Og hvem man er og hvem man ønsker å bli er jo ikke skrevet i stein. Det forandres og endres og man kan like flere ulike ting.

Jeg skriver ikke tekstene mine for andre kritikere. Helt fra min første anmeldelse og til nå har min ledetråd vært at jeg skriver anmeldelsene for ALLE som leser Altaposten. Da vet jeg at jeg skriver for tantebarnet mitt Sara. Hun er 10 år, men har lest avisa siden hun var 6. Bestemor er i sitt 90. år og hun leser avisa bokstavlig talt med lupe hver dag. Det viktigste for meg er at de skal forstå hva de leser. Jeg skal ikke bruke fremmedord og referanser for å vise hvor smart jeg selv er. Fy skam og smekk på hånda hvis jeg gjør det! For de hender jo at jeg blir litt småsår. Over kultursnobber som vil ha seg frabedt at forlagene bruker terningkast og uttalelser fra lokalaviser på pocketbøker. Og da blir jeg fristet til å lure inn litt fremmedord, sånn at leserne på bloggen min (jeg har mellom 200 og 300 innom hver dag - hurra!) skal skjønne at jeg også kan. Men så skammer jeg meg over meg selv.

Selv foretrekker jeg å lese korte anmeldelser, de må være begrunnete, med de skal ikke avsløre handlingen i boka. Det finnes litteraturblogger som driver med spoilere hele tiden, men så lenge de forteller det med store bokstaver - SPOILERALERT - er det jo greit. Da er kontrakten underskrevet for begge parter, og jeg vet om jeg må holde meg unna eller fortsette å lese.

Siden jeg liker korte anmeldelser så følger det naturlig at det er slike anmeldelser jeg selv skriver. De som publiseres i Altaposten er mellom 300 og 500 ord og en gang iblant går jeg helt bananas og skriver 600 ord. Men en gang var jeg helt fra meg av begeistring og leselykke, noe som førte til en tekst på nærmere 1000 ord! Det var alt for mye for kultursidene til Altaposten og etter at jeg i flere uker hadde gått og lurt på hvorfor anmeldelsen min ikke ble trykket - jeg hadde så lyst til å være den første i Norge som lovpriste denne boka, fikk jeg til svar at de ikke fant plass til den. Den måtte forkortes. Det gjorde kulturredaktøren selv og han klarte å presse teksten ned til 700 ord.

Når jeg leser anmeldelser i Vagant for eksempel så ser jeg at innledningen (som kun i teorien og noengang heller ikke det har noe som helt med boka som blir anmeldt å gjøre) er på 300 ord, og det altså før man i det hele tatt har nevnt boka, eller noe som har med boka å gjøre. Skribenten filosoferer litt rundt begreper som tanker og lykke, som i Odd W. Surèns bokanmeldelse i Vagant 3/12 av Bård Torgersens siste roman. Anmeldelsen er knakende god, men hvor mange leser den? Ikke Sara og ikke bestemor i hvert fall, og i mine år på folkebiblioteket har jeg ennå ikke fått henvendelser fra lånere som har lest anmeldelser i litterære tidsskrift og ønsker bøker utifra det. Nei, de fleste lånere leser dagsaviser som VG og Dagbladet, og ukeblad slik som Familien og Tara og her i Alta blir mine anmeldelser lest. Er jeg begeistert for en bok blir det kø på biblioteket på den boka, og jeg blir stoppet hvor jeg enn går av folk som ønsker å kommente anmeldelsene mine. Det er apotekeren, det er lastebilsjåføren og det er gutten i kassa på ICA.

Men tilbake til hovedtemaet. Det er nemlig slik at det er stor forskjell på innleggene mine. Bokanmeldelsene som publiseres i Altaposten har jeg arbeidet med. Jeg har prøvd å få gode setninger. Jeg har prøvd å argumentere for hvorfor boka er god eller dårlig og jeg har en konklusjon. Det er bøker jeg har lest for å anmelde. Men akkurat denne bloggposten er min 600 bloggpost, og bare 120 av dem er anmeldelser publisert i Altaposten. Mange av de andre bloggpostene er ikke gjennomarbeidene, de er skrevet i hurten og sturten. Kanskje bare et dikt, eller noen bilder fra en ferietur. Kanskje bare en liten intern beskjed til noen av mine medbloggere. Og det er jo det som er så fint med blogging. Det kan være begge deler. Det kan være gjennomtenkte tekster og det kan være tanker kludret ned et sen kveldstime slik som dette.

Enda en fin ting med bokblogging : Man kan legge ut så mange bilder av hundene sine man bare vil. Og dette er Kyra. Hun skal ha valper om tre uker. Det fikk vi vite på onsdag. Vi er fremdeles i sjokk....Vi reiser til India akkurat den dagen dyrlegen mente hun skulle føde.