Mona Høvring : Venterommet i Atlanteren – Oktober, 118 sider

En stor liten overraskelse - Publisert i Altaposten tirsdag 19. februar  2013

Allerede ved de første setningene skjønte jeg at dette kom til å bli en ”krølle tærne i fryd bok”!

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyldtes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær, dessuten rakk hun å passere åtti før hun ga seg, man kan jo ikke forlange å leve evig heller.

Jeg hadde drukket en del før jeg dro til kirka, jeg skulle tross alt møte slekta, med alt hva det innebærer av besvær og engstelser……….)”

Hovedpersonen er 25 år gamle Olivia. Hun jobber på et smelteverk,  en jobb hun liker, men som gjør henne syk. Hun er trøtt, hun føler seg skitten og hun drømmer om vann. Lindringen kommer ofte i form av å vaske hender, men det beste er å ta seg et skikkelig bad.

Historien starter i kirka med begravelsen av den døde tanta, og etter jordfestelsen drar familien til et hotell for å ha minnesamvær. Olivia føler seg dårlig og går på toalettet der hun blir sittende i en bås etter å ha kastet opp. En kvinne Olivia ikke kjenner kikker under avlukket og spør om hun trenger hjelp. Slik kommer Belinda, eller Bé som hun foretrekker å bli kalt, inn i romanen. Det oppstår en kontakt mellom Bé og Olivia, og dette første møtet på dametoalettet blir starten på et spesielt forhold.

Olivia er ikke akkurat bortskjemt med at noen tar vare på henne.

”Mora mi var ikke interessert i nære familierelasjoner, og heller ikke barn. Opp gjennom åra fikk jeg gå en god del på sjølstyr, mens hun var opptatt med sitt.”

Betegnende for forholdet til mora er dette eksemplet fra når Olivia ser på neglelakken sin:

”Kvaliteten var kjip, den var tynn i konsistensen, men fargen var uimotståelig, mora mi syntes den var horribel, det var et godt kjøp.”

Olivia arver et hus i Reykjavik etter tanta, og hun ønsker å ha med seg Bè over Atlanteren. Om Bé ble med – ja, det får du vite hvis du leser boka!

Å lese denne lille store romanen var som å lese 118 sider med poesi. Og likevel er dette en roman som rommer mer enn monstrøse verk på hundrevis av sider. Hvert ord, hvert tegn virker gjennomtenkt og jeg kunne ha tatt hver eneste setning frem, viftet med den og sagt: ”Se så fin den er”!

Venterommet i Atlanteren er nominert til Ungdommens kritikerpris 2012/ 2013 og er Høvrings andre roman.

Terningkast 5