Toril Moi : Språk og oppmerksomhet : Aschehoug – STEMMER – 93 sider /Bok fire i kvinne/mann prosjektet 2013

Dette er bok 4  i mitt 2013 prosjekt, der jeg leser sakprosa og noterer ned navn og kjønn, og så teller jeg etterpå.

Bok 1 var Litteraturkritikk av Erik Bjerck Hagen. Når boka var ferdig lest var stillingen slik;

kvinner : 33, menn 293.

Bok 2 var Bli best med mental  trening av Erik Bertrand Larsen. Boka lånte jeg på biblioteket og jeg rakk ikke å bli ferdig å lese før lånetiden var gått ut, og med lang kø på boka bestemte jeg meg for å levere den inn. Men jeg leste halvparten av boka – del 1 og der ble resultatet dette: Kvinner : 5, menn :76. 

Bok 3 var Else Barratt-Due : På scenen i ditt eget liv : Cappelen Damm, 153 sider. Kvinner ; 5, menn 22.

Kvinner:

Virginia Woolf

Simone de Beauvoir

Iris Murdoch

Simone Weil

Cora Diamond

Ruth Klüger

Martha Nussbaum

Ane Farsethås

Vigdis Hjorth

Jane Austen

Zadie Smith

Synne Sørheim

Wenche Arntzen

Kvinner : 13

Menn:

Henry James

Anders Johansen

Ferdinand de Saussure

Wittgenstein

J. L. Austin

Stanley Cacell

Alex Rosenberg

Platon

Walter de la Mares

Ibsen

Rilke

E.M Forster

Thomas Pynchon

Derridas

Kristopher Schau

Torgeir Husby

Menn : 16

Hun hadde et mål med essayet:

“Målet er å se det vanlige, og det hverdagslige med et nytt blikk: å bruke oppmerksomheten til å oppdage det som ligger i dagen, men som vi likevel overser. Målet er også å utvikle evnen til å gripe det vanskelige med virkeligheten, det vi ellers lett hopper over, det vi egentlig verken orker eller har lyst til å bruke oppmerksomhet på. Målet er å unngå å skape et skarpt skille mellom litteraturen, det dagligdagse og det politiske. Og ikke minst: målet er å øke tiltroen til språket, å få bukt med det utbredte skepsisen til språkets evne til å uttrykke noe virkelig.” – side 12

”Det motsatte av et ”oppmerksomt” språk er slett ikke et ”alminnelig” eller ”dagligdags” eller ”ulitterært språk”, men språk som brukes til å tilsløre virkeligheten. Byråkrater og akademikere utrykker seg dessverre ofte slik at vi som forsøker å begripe hva de sier havner i en hengemyr av ord som ikke betyr noenting, ord som bare har én oppgave, nemlig å få oss til å samtykke i noe vi faktisk ikke forstår. Dette er farlig for det intellektuelle livet, og enda farligere for demokratiet.” – side 14

”Å tale er å handle” – Side 24

”Ordene våre viser hvordan vi vurderer andre, samtidig som de gir andre materiale til å vurdere oss.” – Side 25

”Å være et moralsk responsivt menneske er å se virkeligheten med et rettferdig og kjærlig blikk. Dette blikket gjør det mulig å handle riktig i forhold til  andre. ( At enhver handling kan bli mislykket eller få utilsiktede konsekvenser ligger i ordets ”gramatikk”, i Wittgensteins forstand : det er en del av hva en handling er.) - - Side 48

”Men det er selvsagt ikke nødvendig å ha lest en eneste bok for å se på andre mennesker med den oppmerksomheten som Weil kaller kjærlig. For dette handler om en fundamental holdning til tilværelsen, ikke om å utstyre seg selv med den rette mengden litterær kapital.

Dermed er jeg også uenig i Marta Nussbaums tese om at vi nødvendigvis utvikler evnen til å ha medfølelse med andre ved å lese litteratur. Dette virker nedlatende i forhold til dem som ikke har utdanning, eller fritid, eller penger nok til å sette seg ned med en god bok. Dessuten er historien full av eksempler på at det ikke stemmer. Alle om hørt om konsentrasjonsleirkommandantene som dyrket Goethe og Schiller på fritiden. ” – Side 62

Dette var kjærkomment i mine ører, og det oppleves som viktig. Har de siste årene vært på mange kurs og arrangementer der leselyst har vært viktig – og der argumentet om medfølelse har vært viktig.

”Men i Norge tror vi ofte at å være snill er å lå være å si noe som kan oppfattes som kritikk. Men et unnvikende blikk gjør ikke den andre noen tjeneste. Den som aldri får høre sannheten, får heller aldri mulighet til å forholde seg til virkeligheten. ”– Side 69

Konklusjon: 13 kvinner og 16 menn. Et mye bedre resultat enn noen av de andre bøkene. Likevel er jeg skuffet. Dette essayet er den første utgivelsen i Aschehougs Stemmer. Stemmer skal være en arena for dagens samfunnsspørsmål, og foranledningen for utgivelsen av Stemmer er at det i 2013 er 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Det skal komme 12 bøker i Stemmer, fra 12 forskjellige kvinnestemmer.

Toril Moi er blant verdens ledende litteraturforskere og hun har skrevet mye om feminisme. Jeg var derfor ganske trygg på at hun ville bruke eksempler og trekke frem kvinner spesielt, og det er klart hun har gjort det i dette essayet – likevel er menn nevnt flere gang.

Som litteratur var dette veldig interessant og jeg har veldig sansen for Toril Moi. Liker måten hun skriver på og jeg liker det hun skriver.