Marianne Cedervall : Den svarte vinteren – Pantagruel, 330 sider

Jammen – det er jo ikke krim!

Forlaget kaller dette for en ”deilig dyster kosekrim i det lunefulle Lappland”, og jeg bet på kroken. Først leste jeg bok  1, Dødsønsket, og jeg konkluderte med at det var husmorkrim. I bok to må jeg konkludere med at det ikke er noe krim i det hele tatt. Det dukker opp et lik, men det er så gammelt at det knapt kan regnes med, og ellers er det fint lite skummelt som foregår. Så hvordan man har kommet frem til krimbegrepet er for meg gåtefullt, og jeg vet at jeg ikke kan sette denne på krimhylla på biblioteket. Det kan føre til ramaskrik og full oppstandelse.

Men du er kanskje likevel litt nysgjerrig på hva boka handler om? Ja vel, så kan jeg fortelle litt om akkurat det. Mirjam og Hervor som vi ble kjent med i Dødsønsket reiser tilbake til Lappland, nærmere bestemt til det lille svenske tettstedet Kuivalihavaara. Det er Hervors fødested, og det stedet der Mirjam slikket sine sår og opparbeidet seg nok penger til å ta hevn over tre gruelig fæle menn som lurte henne så fælt i første bok.

En av bygda menn er akkurat død, og i testamentet står det at Ralph Sörarve, en av Sveriges mest berømte operasangere, uten noen kjent tilknytning til verken den døde mannen eller Kuivalihavaara, er enearving til  bygdas eneste hotell. Ralph er homofil, og sammen med sin partner gjennom mange år ønsker de å bygget et hotell for de mer kresne homofile – de vil ha rosa penger og de vil satse på spa i Lappland.

Dermed blir innbyggerne i den lille bygda splittet, og noen er for, og noen er imot og alt er veldig forutsigbart, og veldig koselig helt til det blir funnet et lik i kjelleren på hotellet. Men liket er gammelt, og det blir aldri spennende. Jeg tenkte Karin Brunk Holmqvist hele tiden mens jeg leste, og jeg har fått dosen min nå. Jeg leser ikke de neste bøkene om og når de kommer på norsk, (det er planlagt 4 bøker i serien).