Gå til hovedinnhold

Monika Steinholm : Fuck verden, Schibsted, 213 sider

Publisert i Altaposten 6. juli 2015



Kanongod ungdomsbok fra Tromsø

16 år gamle Gunn har det ikke så lett. Inntil for noen uker siden bodde hun og mora i Trondheim, og selv om tilværelsen ikke akkurat var perfekt, så var den i alle fall kjent. Men så døde bestemora som bodde på Håkøya, en liten øy i Tromsø kommune. Mora arva huset og bestemte seg for å flytte til hjemplassen. Hun jobber som telesexvertinne og har ingen bindinger til bartebyen, så for henne var det enkelt å flytte. Hun har telefonen med seg hele tiden og det er ofte opptatt på linja.  Gunn prøver å distansere seg fra de automatiske frasene og pustingen og stønningen som følger med moras jobb, med enkelt er det ikke.

Gunn begynner i en ny klasse, og hun strever for å bli en del av gjengen. Heldigvis er Niklas der. Niklas har en blogg som bare Gunn kjenner til, og i bloggen forteller Niklas alle hemmelighetene sine under pseudonymet Kong Salkin. Gunn er begeistret for Niklas, mens han er begeistret for  Karianne, klassens bimbo. Karianne kjører en rosa Vespa og bruker timevis foran speilet hver dag. Gunn kjører traktor og syns stort sett at tiden hun bruker foran speilet er bortkastet.

Pappajakten

Gunn har aldri vist hvem faren er, men i en lomme i mormoras jakke finner hun et passfoto som hun skjønner er av faren. Plutselig får hun et veldig behov for å vite hvem og hvor han er, men mora nekter å forholde seg til spørsmålet. Niklas tilbyr seg å hjelpe henne i jakten, og de to ungdommene er snart på sporet.

Telesexvertinne

Etter at jeg hadde lest første kapittel ble jeg så nysgjerrig at jeg måtte lese den ut i ett strekk, og det endatil på en av de varmeste dagene hittil i år. Hagehanskene og riva sto og skrek etter meg, og sola skinte inn gjennom vinduene, men det var helt umulig å legge boka fra seg. Jeg ville vite mer om Gunn, Niklas og den stønnende mammaen. Og selv om mammaen til Gunn jobber som telesexvertinne, er det lite sex i boka, Det handles mest om hvor vanskelig og hvor vidunderlig det er å være ung. Monika Steinholm bruker fine metaforer og hun har detaljerte observasjoner slik at det er lett å se for seg det hun skriver om.

«Våren kommer sent i Tromsø. I Trondheim har skogen begynt å bli grønn allerede. Her står den store bjørka i hagen svart. Den har kråker til lauvverk».

Små skjønnhetsfeil

Det er masse følelser, det koker og bulder og braker, men dette sies ikke, det må leses i underteksten, og det er nydelig gjort. Språket er enkelt og elegant, og innholdet er tilpasset aldersgruppa.  Det finnes noen små skjønnhetsfeil, slik som gjentakelsene av tomheten når et annet menneskes hånd, eller kne forsvinner. Det holder med en eller to slike observasjoner, når det blir flere legger man merke til dem.

Jeg syns boka er elegant skrevet, og selv om det fremdeles kan komme flere debutanter i år som skriver godt blir jeg overrasket hvis ikke Monika Steinholms navn er å finne blant Kulturdepartementes prisvinnere for norsk barne- og ungdomslitteratur til neste år. Kanskje vinner hun selveste debutantprisen?

Monika Steinholm (1983) er debutant og bosatt i Tromsø.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. En sekser?
    Du vet det kanskje ikke, men jeg har allerede lovet meg selv og lese denne, tror det var Lena som skrev omtale for noen uker siden. Soo, der ser du, jeg lar meg påvirke, selv til å lese norske ungdomsbøker, utenfor kortlista. En sekser altså?
    Nå må jeg jo bare........

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje denne kommer på kortlista til neste år? Man vet jo aldri :-) Fint at du lar deg påvirke. Har bare fem timer igjen av første del av Maj - og der har du påvirka meg!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…