Monika Steinholm : Fuck verden, Schibsted, 213 sider

Publisert i Altaposten 6. juli 2015

Kanongod ungdomsbok fra Tromsø

16 år gamle Gunn har det ikke så lett. Inntil for noen uker siden bodde hun og mora i Trondheim, og selv om tilværelsen ikke akkurat var perfekt, så var den i alle fall kjent. Men så døde bestemora som bodde på Håkøya, en liten øy i Tromsø kommune. Mora arva huset og bestemte seg for å flytte til hjemplassen. Hun jobber som telesexvertinne og har ingen bindinger til bartebyen, så for henne var det enkelt å flytte. Hun har telefonen med seg hele tiden og det er ofte opptatt på linja.  Gunn prøver å distansere seg fra de automatiske frasene og pustingen og stønningen som følger med moras jobb, med enkelt er det ikke.

Gunn begynner i en ny klasse, og hun strever for å bli en del av gjengen. Heldigvis er Niklas der. Niklas har en blogg som bare Gunn kjenner til, og i bloggen forteller Niklas alle hemmelighetene sine under pseudonymet Kong Salkin. Gunn er begeistret for Niklas, mens han er begeistret for  Karianne, klassens bimbo. Karianne kjører en rosa Vespa og bruker timevis foran speilet hver dag. Gunn kjører traktor og syns stort sett at tiden hun bruker foran speilet er bortkastet.

Pappajakten

Gunn har aldri vist hvem faren er, men i en lomme i mormoras jakke finner hun et passfoto som hun skjønner er av faren. Plutselig får hun et veldig behov for å vite hvem og hvor han er, men mora nekter å forholde seg til spørsmålet. Niklas tilbyr seg å hjelpe henne i jakten, og de to ungdommene er snart på sporet.

Telesexvertinne

Etter at jeg hadde lest første kapittel ble jeg så nysgjerrig at jeg måtte lese den ut i ett strekk, og det endatil på en av de varmeste dagene hittil i år. Hagehanskene og riva sto og skrek etter meg, og sola skinte inn gjennom vinduene, men det var helt umulig å legge boka fra seg. Jeg ville vite mer om Gunn, Niklas og den stønnende mammaen. Og selv om mammaen til Gunn jobber som telesexvertinne, er det lite sex i boka, Det handles mest om hvor vanskelig og hvor vidunderlig det er å være ung. Monika Steinholm bruker fine metaforer og hun har detaljerte observasjoner slik at det er lett å se for seg det hun skriver om.

«Våren kommer sent i Tromsø. I Trondheim har skogen begynt å bli grønn allerede. Her står den store bjørka i hagen svart. Den har kråker til lauvverk».

Små skjønnhetsfeil

Det er masse følelser, det koker og bulder og braker, men dette sies ikke, det må leses i underteksten, og det er nydelig gjort. Språket er enkelt og elegant, og innholdet er tilpasset aldersgruppa.  Det finnes noen små skjønnhetsfeil, slik som gjentakelsene av tomheten når et annet menneskes hånd, eller kne forsvinner. Det holder med en eller to slike observasjoner, når det blir flere legger man merke til dem.

Jeg syns boka er elegant skrevet, og selv om det fremdeles kan komme flere debutanter i år som skriver godt blir jeg overrasket hvis ikke Monika Steinholms navn er å finne blant Kulturdepartementes prisvinnere for norsk barne- og ungdomslitteratur til neste år. Kanskje vinner hun selveste debutantprisen?

Monika Steinholm (1983) er debutant og bosatt i Tromsø.

Terningkast 6