Publisert i Altaposten 12. mai 2017
Rått og usentimentalt
I 2013 snakket jeg nesten bare om en bok, nemlig
Jordmora av Katja Kettu. Det var årets beste bok for meg, og fremdeles en av de
aller beste bøkene jeg har lest. Nattsvermeren en Kettus andre bok, og med de
forventningene jeg hadde etter opplevelsene jeg fikk med Jordmora var det ikke
uten en viss spenning og en ganske stor dose glede jeg startet på denne.
Lappland 1937
Irga er femten år gammel og gravid da hun rømmer
fra Finland til Sovjetunionen for å bygge en bedre verden sammen med barnefaren,
den sovjetiske agitatoren Ulvetann. Irga er datter av hvitegeneral Henrik
Malinen, og når graviditeten begynte å vises på den unge jenta skar soldatene
hans tunga av henne. Skam på førkja som hadde latt seg besvangre av en
sovjetisk lurendreier. Ungjenta Irga som trodde på det Ulvetann hadde lovet
henne, ble rask skuffet da hun kom over grensa til nabolandet. Det var ingen
Ulvetann som ventet på henne, men plass på et tog som tok henne til arbeidsleiren
Vorkuta, i dag kjent som en av de verste arbeidsleirene i Gulag. En av de andre
fangene, den unge Marijenta Elna fra landsbyen Mari El viser omsorg for Irga og
tar vare på henne. Elna og Irga blir venner og i årene som kommer skal samholdet
deres bli så sterkt et vennskap i en russisk fangeleir kan bli.
I 2015 kommer Irgas barnebarn, Verna til Elnas
hjemplass Mari El Hun leter etter faren som har reist til Russland for å få
vite hva som skjedde med sin mor. Verna kommer til et landsby der det nesten
bare er gamle mariere igjen, og hun finner bestemoras venninne Elna,
livskraftig og sterk, og hun finner faren død - med en nattsvermer i svelget. Det
finnes ikke dekning for å bruke mobiltelefon, og det er flere dager til Verna
har mulighet for å komme seg til nærmeste storby. Hun får bo hos Elna mens hun
venter, og hun bruker ventetiden til å bli nærmere kjent med en av de yngste
mennene i landsbyen.
Historien skifter mellom fortid og nåtid i korte
og spennende kapitler. Mye av handlingen er lagt til det lange oppholdet Irga
og Elna hadde i Vorkuta. Begge jentene fikk tilbud om å ta seg lettere jobb i
bytte mot sengehygge, bare Elna takket ja. Høygravide Irga fikk beskjed om at
hun skulle arbeide i gruven:
”Kjeledressen sto av seg selv på grunn av all
skitten. Heldigvis, for ellers hadde jeg kollapset fullstendig. De heldige ble
utstyrt med et blikkspann på hodet, der det var klipt hull for øynene. De andre
måtte nøye seg med papphatter. Alle i rekken min var ganske små: skinnmagre
mannslinger, skrumpne jyplinger, avpillede kvinnekruslinger, puslete
representanter for østlige folkeslag”.
For mange år siden leste jeg Gulag-arkipelet og
En dag i Ivan Denisovitsj liv av Aleksandr Solzjenitsyn. Solzjenitsyn beskriver
Gulagsystemet inngående og troverdig, han hadde selv mange års erfaring fra
hardt straffearbeid i slike leire. Katja Kettu skriver ikke ut fra personlige
opplevelser, men de grusomhetene og den blinde urettferdigheten hun beskriver er
basert på virkelige hendelser slik jeg kjenner de igjen fra den tidligere
nobelprisvinnerens bøker.
Klare fellestrekk med Jordmora
Den språklige oppfinnsomheten til forfatteren
(og oversetter Turid Farbregd) gjør det å lese Nattsvermer til en spesiell opplevelse. Kettu
lager nye ord, og leker med språket på sin helt særegne måte. Det blir
underfundige tekstbolker, og oversetteren må ha møtt på mange utfordringer, for
hvordan oversette ord som ikke finnes?
Enkelte ord blir skrevet på russisk og marisk. Jeg
syns det er et spennende grep og litterært forteller også utviklingen i språket
noe om dybden på relasjonene. For eksempel kalles Verna til å begynne med for
devotsjka (småjente på russisk), men etter noen dager kalles hun üder, (som er
jente på marisk). Alle russiske og mariske ord blir oversatt fortløpende i
teksen, og det er en to siders ordliste bak i boka.
Romanen har fire fortellerstemmer. Elna, Irga og
Irgas barnebarn Verna er de som får størst plass, men når halvparten av boka er
lest dukker en ny stemme opp, Vova (kjælenavn for Vladimir) – i kursiverte
kapitler og med ham følger den største uhyggen.
I Jordmora var det et brev fra fortiden som med
ujevne mellomrom brøt opp tempoet i boka, i årets roman er det Vova som
bokstavlig talt sprenger seg inn i fortellingen. Vova er russlands mektigste
mann, og han blir skildret som en karikert personlighet, ruset på makt, og gal
av hevntørst. Hadde Vovas fortellerstemme blitt utelatt ville jeg ha likt
Nattsvermer like godt som Jordmora, men dessverre ødelegger Vova en del. Men
boka er god, og det finnes sikkert mange lesere som syns at mellomspillene med
Vova var helt strålende. Jeg konkluderer med at Katja Kettu skriver magisk –
igjen!
Terningkast 5
Åh! Må se å få lest denne boka! Har den liggende på vent. Takk for flott bokomtale!
SvarSlettGleder meg til å se hva du syns om boka - og hva du syns om Vladimir. Snakket med ei dame forleden dag som ikke hadde noe negativt å si om Vladimirs innflyving i romanen, og jeg er jo ikke enig i det.
Slett(argh, blir ikke fortrolig med det nye kommentarfeltet ditt, mistet nettopp en laaang kommentar om deg og Kettu, og må nå gjøre alt på nytt, men jeg husker ikke hva jeg skrev (garantert bevinget), så alt du får nå er at jeg har ventet på din anmeldelse, den kom sent, bare 3 dager til de snatcher boka på eBokBib....
SvarSlettNå er jeg skikkelig nysgjerrig på hva som gikk tapt i kommentarfeltrot - men det kan du jo formidle til meg muntlig i neste uke, kanskje allerede på toget til Lillehammer. Hvordan vet du hva som kommer på ebokbib? Kan man se det på forhånd? Jeg er innom hver dag og oppdater og blir like overrasket hver gang det dukker opp noe nytt og spennende.
Slett