Publisert i Altaposten 8. april 2020
Jesmyn Ward : Syng, gravløse syng : Aschehoug : 281 sider
Traumer, vold og stadige møter med spøkelser
«For alle de små, ondskapsfulle tingene hun sa til meg samla seg mer og mer og ble liggende som grus i et skrubbsår på kneet.»
Noen av dere som følger godt med i tidligere anmeldelser husker kanskje min euforiske anmeldelse av Det som reddes kan av Jesmyn Ward fra sommeranbefalingene i 2019. Nå er den unge amerikanske forfatteren som stadig oftere sammenlignes med nobelprisvinneren William Faulkner, ute med en ny roman.
Rent geografisk befinner vi oss i Bois Sauvage, Mississippi og hovedpersonen er Jojo. Vi møter Jojo og den fire år gamle lillesøsteren for første gang når bestefar Pop er ute i kjøkkenhagen for å forberede Jojos trettenårsdag. Søsknene har vokst opp hos besteforeldrene Pop og Mom. Moren, Leonie er rusmisbruker, og faren Michael sitter i det beryktede Parchman fengslet. Dette er en roman full av vold, brutale hendelser og noen bittesmå sandkorn av håp.
Pop og Mom tar seg av barnebarna, men de har en presset økonomi og en stor sorg over sønnen Given som ble skutt av en nær slektning av den hvite svigersønnen deres, Michael. Rasespørsmålet er dessverre evig aktuelt, og Michael er en hvit voldelig rusmisbruker med en familie som i beskrivelsene passer godt inn i Ku Klux Klan.
Parchman
Pop som selv har vært fange i Parchman har fortalt Jojo om grusomme hendelser, og det er spesielt en historie han stadig vender tilbake til, historien om 12 år gamle Richie. Gutten som fikk tre års fengsel for å ha stjålet salt kjøtt, gutten som var så liten og spinkel at han ikke hadde noe på markene å gjøre, men som likevel ble pisket når han ikke klarte å oppfylle kvoten, og som var et yndet offer for voldtektsmenn og mordere som forlystet seg på de yngste innsatte.
En kjøretur fra helvete
Etter tre år i delstatens verste fengsel skal Michael endelig slippe ut og Leonie bestemmer seg for å ta med seg barna og en meth-venninne for å ønske sin store kjærlighet velkommen til friheten. Kjøreturen nordover byr på store utfordringer for Jojo for moren har null morsinstinkt, og det er Jojo som må ta seg av lillesøsteren. Men den største utfordringen kommer likevel når de er kommet frem til parchman og spøkelset av Richie tar plass i baksetet av bilen og sier at han må bli med Jojo hjem til bestefaren slik at han får vite hvordan han døde. I bilen og i historien er det også et annet spøkelse, Given, som Leonie ser og prater med hver gang hun er høy på meth.
Det er tre ulike fortellerstemmer i boka, Jojo, moren Leonie og spøkelset Richie, gutten fra Parchman og etterhvert som fortellingen utvikler seg vokser naturlig nok også karakterene. Ikke noe av det som skjer er forutsigbart, og Ward sparer ikke leseren. Jesmyn Ward har selv vokst opp i et fattig område der det bor kun fargede, og hun bruker erfaringer fra eget liv og eget nabolag. Historien om Richie er basert på en sann historie fra Pachman. De hvite fengselsbetjentene pisket og satte hunder etter de svarte innsatte helt frem til 1950 – tallet, og fangene ble behandlet som slaver på en plantasje. Når Ward nå skriver om dette fletter hun inn fortid og nåtid og viser oss at svarte fattige betyr mindre enn hvite fattige, slik det har vært i hundrevis av år.
Eva-Marie Lund har gjort en formidabel jobb med oversettelsen fra engelsk. Hun har klart å beholde rytmen, de poetiske metaforene og de ulike stemningene. Dette er ikke boka du velger for å kose deg eller for å slappe av. Her er for mye vold og for mye ondskap til at det er mulig å senke skuldrene mens du leser, men historien slipper ikke taket og gjør et uutslettelig inntrykk.
Terningkast 6
Hanne Ramsdal : Jeg kaller deg Pjotr : Gyldendal : 320 sider
Desperat begjær
Hanne Ramsdals andre roman inneholder ganske eksplisitte sex-scener, så dette er ikke boka for deg som ikke liker slikt på trykk! Historien fortelles retrospektivt, og det er hovedpersonen Lone som henvender seg til Paul, eller Pjotr som hun foretrekker å kalle ham.
Lone er gift med den kjekkeste mannen i omgangskretsen deres, piloten Herman. Sammen har de datteren Kajsa og de bor i en fin leilighet. Livet smiler – eller burde smile. Lone visste vel egentlig ikke at hun savnet noe før hun traff Paul på en fest. De følte begge en sterkt seksuell dragning mot hverandre, og Lone er tidlig bevisst på at valgene hennes kan få konsekvenser. Hun vet at hvis hun ikke holder seg unna Paul kommer hun til å gå rundt med et savn og et vilt blikk – «blikket til en som aldri får nok». Paul og Lone snakker sammen på festen og de danser med hverandre, men det hender ikke mer. Likevel blir dette treffet en katalysator for hendelser som skal ryste Lones tilværelse.
Intenst samlivsdrama
Herman merker at Lone blir mer og mer fjern i ukene etter det første møtet hennes med Paul. Han prøver å få henne nærmere, vil på familievernkontoret, konfronterer henne, men Lones oppmerksomhet er rettet mot Paul, selv om de ikke har snakket med hverandre siden festen. I et intenst spill, der teksten gnistrer av energi rykker Paul stadig nærmere og når Lone og Paul treffes, blir lengselen etter ham så sterkt at alt annet blir likegyldig for Lone, også den fem år gamle datteren blir borte i dragsuget.
Lone og Paul gir hverandre nye navn, Lone blir Olga og Paul blir Pjotr, og de snakker ofte på stakkato østeuropeisk tulleengelsk. Kombinasjonen av at de har byttet både navn og språk når de kommuniserer gjør at de går inn i helt andre roller, og Lone mister mange sperrer og hemninger, og hun lar begjæret overta for fornuften.
Språket passet innholdet, det er tett og intenst, full av korte leddsetninger og ikke et ord for mye. Forfatteren har klart å skape en realistisk samtidsfortelling om en kvinne som med åpne øyne er på vei mot å miste alt – også seg selv. Jeg kaller deg Pjotr er spennende som en thriller og ja, trist som faen!
Terningkast 5
Maja Lunde : Przewalskis hest : Aschehoug : 553 sider
I denne tredje boka i det som skal bli en klimakvartett bruker Maja Lunde samme mal som i de to første bøkene; Bienes historie og Blå. Fortellingen foregår i tre ulike tidsperioder, og vi følger tre ulike grupper mennesker gjennom disse periodene. Det alle har felles er interessen for hester.
I 1881 er det den forsiktige og nervøse zoologen Mikhail fra St. Petersburg som er hovedpersonen. Han skriver ned hendelser i fortid, og mimrer tilbake på en ekspedisjon som forandret livet hans. Alt startet med at det var funnet en stamme med villhester i Mongolia og han reiste til de øde steppene sammen med en kjent eventyrer og dyrefanger. Spenningen som bygger seg opp mellom den forsiktige Mikhail og den spenningssøkende eventyreren er minst like nervepirrende som ekspedisjonens mål – å finne villhester og å bringe dem levende hjem til Russland.
I 1992 er det Karin, veterinæren fra Berlin som sammen med sin rusbelastede sønn reiser til Mongolia for å prøve å tilbakeføre Przewalskihesten til Mongolia. Også her er det spenning på flere plan, kan Karin klare å riste av seg det harde og steile rustningen sin og åpne opp for kjærligheten når den viser seg for henne?
I 2064 er det kaos i Europa. Eva og hennes tenåringsdatter har klort seg fast på gården sin i Heiane i Akershus. De fleste rundt dem har dratt sin vei, mange er døde, men Eva vil ikke reise. Hun føler at hun ikke kan dra fra dyrene hun har ansvar for, spesielt ikke hoppen Nike, en av de få villhestene som er igjen i verden. Eva er alltid sulten, og hun bytter bort produkter fra gården med det hun kan få tak i av mat. Men det er en skummel verden der ute, og Eva og datteren er utsatt. En dag kommer det besøk på gården, og balansen mellom mor og datter rokkeres. Hvor lenge kan de bli for å ta seg av en truet dyreart?
Det er lage kapitler, og historien veksler mellom de tre tidsperiodene. Lunde skriver godt, enkelt og med driv og dessverre blir ikke bøkene hennes mindre aktuell etterhvert som månedene og årene går. Mye av det Lunde tar opp i bøkene sine har allerede hendt. Men, er det nødvendig å skrive så møysommelig og så langt og så detaljert? Jeg kjedet meg delvis, og skumleste enkelte partier. Mikhail, hovedpersonen fra den første tidsperioden ber om unnskyldning for at han skriver så detaljert og omstendelig, men forfatteren kunne spart seg den unnskyldningen og kortet romanen ned med minst 150 sider.
Terningkast 4
Isabel Allende : Over havet : Gyldendal : 379 sider
Flate følelser i en forutsigbar historie
Handlingen starter under den spanske borgerkrigen i 1938. Brødrene Victor og Guillem kjempet mot fascismen på hver sin måte. Victor jobbet som lege, mens Guillem lå i skyttergravene med gevær. Hjemme i Barcelona ventet foreldrene deres og den vakre Roser, en fattig bondejente med et stort talent for musikk, som via en del omveier flyttet inn til familien. Guillem hadde dametekke, han var erfaren og vant til å ta for seg, mens Victor var mer beskjeden og tilbakeholden. Roser ble forelsket i Guillem, og han likte henne godt nok til å gjøre henne gravid før han returnerte til fronten og ble drept. Roser flyktet fra Spania til Frankrike uten å vite at mannen hun elsket aldri kom til å følge etter henne. Etter en strabasiøs flukt over fjellene havnet hun i en flyktningeleir, beskrevet på samme måte som Moria-leiren på Lesvos, i dagens Europa. Akkurat dette oppholdet, skildret på ca. en side, er det sterkeste i hele boka, og den eneste gangen jeg kjente at teksten berørte meg. Den høygravide Roser blir reddet ut av leiren i siste liten, og Victor kommer over til Frankrike, som en helt. Victor frir til Roser, og de får bli med dampskipet SS Winnipeg som gikk fra Frankrike til Chile. Vi følger deretter livene deres på båtreisen, som nyankomme til Sør-Amerika og etterhvert som godt etablerte innbyggere. Dette høres jo ut som en ganske dårlig kioskroman, men i hendene til Isabel Allende blir det aldri direkte dårlig, men jeg må likevel innrømme at jeg var skuffet.
Blander fiksjon og historiske hendelser
Den chilenske poeten og politikeren Pablo Neruda fikk i 1939 evakuert flere tusen spanske flyktninger fra Frankrike til Chile i 1939 med dampskipet SS Winnipeg. Allende har i denne romanen brukt virkelige historiske personer og hendelser, som evakueringen med SS Winnipeg, og blandet med fiktive karakterer som hovedpersonene Victor og Roser
Oppramsing
Jeg klarte aldri å bli berørt av historien om Roser og Victor, og fortellingen mangler den nerven og den kvaliteten jeg vanligvis forbinder med Isabel Allende utgivelser. Jeg er vanligvis ganske begeistret for Allendes bøker fordi de alltid har vært fylt med drama, begjær og energi, men i denne romanen er mye av den livsbejaende energien borte. I Over havet blir den rolige kjærligheten, den som starter med vennskap og nødvendighet satt på en pidestall, mens forhold basert på begjær, forelskelse og fysisk tiltrekning fremstilles som noe flyktig, noe man glemmer fort. Dette er en måte å se kjærligheten på som er langt unna det den yngre Allende har skrevet. Kanskje kan forfatterens alder spille inn her, Isabel Allende fyller 78 år i 2020.
Det skal bli spennende å se om de neste bøkene fra verdens mest leste nålevende spanskspråklige forfatter kan gi oss svaret på om denne boka er starten på en ny retning i henne forfatterskap, eller om dette bare var et lite sidesprang?
Terningkast 4
Line Baugstø : Vi skulle vært løver : Aschehoug : 141 sider
Spennende og klok ungdomsroman
Hovedpersonen er Malin. Hun går på ungdomsskolen og er opptatt av hva de mest populære jentene i klassen synes om henne. Malin har ingen bestevenninne og gleden er derfor stor når en ny jente skal begynne i klassen, Leona. Leona kommer fra Finnmark, og virker stille og forsiktig. Malin liker henne godt med en gang og bestemmer seg for å bli kjent med henne. Malin og Leona er sammen på ettermiddagene, sender meldinger til hverandre, helt til den grusomme dagen i jentegarderoben – dagen da Leonas hemmelighet blir avslørt.
Er Malin tøff nok til å stå ved siden av Leona når de andre jentene vender ryggen til? Hva er Leonas hemmelighet? Hvordan takler de voksne på skolen hendelsene i klassen?
Romanen tar opp viktige tema som kjønnsidentitet, mobbing og inkludering og denne boka skulle vært lest og diskutert i hver eneste skoleklasse fra 6. trinn og ut ungdomsskolen. Jeg tror på litteraturens makt, på hvordan det å lese om andre kan åpne blikket og øke forståelsen av det sosiale samspillet. I min jobb i dag, på en stor ungdomsskole, ser jeg hvordan klassemiljø blir påvirket av hvem som er klassens uformelle ledere. Hvor inkluderende og romslig hun eller han er, påvirker klassemiljøet og skolehverdagen til mange elever, noe jeg syns Line Baugstø viser på en klok og troverdig måte i denne viktige ungdomsromanen.
Vi skulle vært løver ble nominert til Bokslukerprisen.
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar